«Haugen i bua» er blitt popartist!
Hvis du for noen år siden så inn i glasskula og fant dette albumet, må du begynne å spille hardt i tipping og lotto.
Jeg er vanligvis ikke glad i alt for mye «personalia» i plateanmeldelser. Her gjør jeg et unntak, fordi denne utgivelsen er mer enn bare litt spesiell.
Thor-Rune Haugen debuterer i en alder av 64 år. Sitt yrkesaktive liv har han brukt på alt annet enn å skrive sanger og opptre som vokalist i eget band. Han ble rikskjendis som «Haugen i bua» i TV-programmet «Casino» tidlig på 90-tallet. Før det var han en av de første programlederne for rock i NRK radio, samtidig som han var rock-skribent – først i Nye Takter, deretter her i PULS. Som om ikke dette var nok, ble han ansatt som en av de første fotballkommentatorene i kommersielt TV. (Ditt kjære Leeds er i ferd med å rykke opp, Haugen!)
Dermed har jeg vel også fortalt at jeg er en smule inhabil i denne saken, men det gir jeg for en gangs skyld kort og godt blaffen i.
I journalistrollen var Haugen først og fremst opptatt av tungrock. Fra å ha pleid et intenst og nært forhold til The Who, ble han spesialist i borgen der krigerne i Aerosmith, Black Sabbath og Iron Maiden holdt fortet. Svært få veit mer om New Wave of British Heavy Metal.
Om jeg var skeptisk da jeg hørte at han skulle gi ut plate? Bare fornavnet – det var virkelig vanskelig å se for seg Thor-Rune Haugen i rollen som Steven Tyler, Ozzy Osbourne eller Bruce Dickinson. Min skepsis viser seg fullstendig ubegrunna, for denne plata inneholder streit popmusikk – oppsiktsvekkende fin streit popmusikk.
Haugen skriver fine, ofte veldig personlige tekster – og han fikser den vanskelige øvelsen å skrive om kjære venner som ikke lenger er blant oss. Han har altså noe på hjertet, og da er det en glede å konstatere at han besitter en diksjon i klasse med Åse Kleveland. Hvis du ikke oppfatter hva Haugen synger om, må du øyeblikkelig oppsøke nærmeste øre-, nese- og halsklinikk.
Som popkomponist er Haugen herlig variert. Albumet åpner med en «norrøn» låt; én akkord, ofte benytta i samisk musikk. Og hva sier du om «De gode minners marsj», en vals som går Åge Aleksandersens «Alperosen» i næringa?
«Tema for to» er en slags a capella doo-wop-låt. «Djevelens verk» er en tyngre sak – ikke tungrock! –med et blytungt orgel. «Knut» og «I Jondalen et sted» er Trond-Viggo opp ad dage. «Vær velkommen» har Mark Knopfler-driv. Og tro meg: Både «Nok er nok» (med en himmelsk gitarsolo) og «På leit» (med et kledelig farfisaorgel) har radiohit-potensiale.
Hvis du syns dette høres ut som litt i meste laget, finner du noe av forklaringa i Haugens venner i studio. Albumet er produsert av Ronni le Tekrø (TNT), som selvfølgelig også gjør mesteparten av gitararbeidet. Keyboardene styres av Lars Christian Narum (Hellbillies, Narum) og Bård Svendsen (R.I.P) (Sambandet, TNT). Bass: Jørun Bøgeberg (som ikke trenger noen lengre presentasjon). Trommer: Trond Augland (The Wannabees, Trang Fødsel). Også på gitar: Bjørn Kristiansen (Aunt Mary, New Jordal Swingers) og Jon Anders Narum. Legg til Dave Swarbrick (R.I.P), fiolinisten i ett av Thor-Rune Haugens definitive favorittband, Fairport Convention.
Som du ser av noen parenteser, er ikke disse innspillingene gjort i går. Mesteparten ble faktisk spilt inn i 2015, men så ble Haugen sjuk. Nå er han heldigvis tilbake, midt i blant oss – mer livsnytersk enn noen gang, vil jeg tro.
Del på Facebook | Del på Bluesky