Ronni Le Tekrø i widescreen

Instrumentalt har Ronni Le Tekrø bare seks strenger å spille på. Men penslene han denne gang benytter er dyppa i et fargerikt malerskrin.


Ronni Le Tekrøs «Bigfoot TV» får meg til å tenke på Lasse Brandeby/Kurt Olssons legendariske «hur brett har ni hoppat?» i intervjuet med Patrick Sjöberg.
(Dette videoklippet har ingen verdens ting med musikk å gjøre. Men det er gøy å se!)

Tim Scott McConnell – Ledfoot – har ingen dominerende rolle i denne innspillinga, men er nok en stadig inspirasjonskilde for Ronni Le Tekrø. Ellers ville han vel valgt en annen albumtittel?

Det jeg forsøker å si er at Ronni Le Tekrø denne gang, sjangermessig, spiller på et veldig bredt register. Vi veit at han gjennom sin lange karriere i TNT har dype røtter i metal – melodiøs metal. TNT lagde jo for faen pophits!

Singelhits er det lite av på denne plata. Desto mer virkelig smekker rock – og vi slipper heldigvis kastratsang. Innslag av progrock? Ja. Spor av keltisk inspirasjon? Ja. Pop-musikk a la Eric Clapton? Ja – i nedstrippa indie-format. Dype røtter i 70-tallet.

Ingen «gitargud»-plate. Men veldig mye fint gitarspill! «Doble» gitarriff? Seffern. Breddfull av nydelige, smått akrobatiske akkordprogresjoner. Og praktfull koring!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Ledfoot og Le Tekrø briljerer

(28.03.23) Har du tenkt å la denne juvelen skli deg hus forbi? Ikke fornuftig, spør du meg.


Ledfoot & Ronni Le Tekrø – et fruktbart samarbeid

(07.10.20) Det er ikke alt Ronni Le Tekrø tar i som blir til tung glam-metal. Sammen med Ledfoot spiller han mer eller mindre streit, nedtona rock i forskjellige varianter – alt annet enn heavy metal.


Stein Østbø: Hekta. Ronni Le Tekrø - Et Liv I Rock

(07.11.07) Jeg kan ikke huske sist gang jeg har brukt så mange timer på å lese knappe 200 sider. Forklaringa ligger dessverre ikke i at det her er et must å få med seg alle orda. Poenget er at det går veldig tregt, når du leser noe som er kjedelig.


Ronni Le Tekrø: Kingdom Of Norway

(12.10.07) Etter årets nedtur i form av TNTs "The New Territory" var det med sterkt blandede følelser Ronni Le Tekrøs nye solo- skive ble avhentet. Mannens tidligere sidesprang har vært av variabel kvalitet, og "Kingdom Of Norway" skulle vise seg å følge i det samme fotsporet.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.