Ronni Le Tekrø i widescreen

Instrumentalt har Ronni Le Tekrø bare seks strenger å spille på. Men penslene han denne gang benytter er dyppa i et fargerikt malerskrin.


Ronni Le Tekrøs «Bigfoot TV» får meg til å tenke på Lasse Brandeby/Kurt Olssons legendariske «hur brett har ni hoppat?» i intervjuet med Patrick Sjöberg.
(Dette videoklippet har ingen verdens ting med musikk å gjøre. Men det er gøy å se!)

Tim Scott McConnell – Ledfoot – har ingen dominerende rolle i denne innspillinga, men er nok en stadig inspirasjonskilde for Ronni Le Tekrø. Ellers ville han vel valgt en annen albumtittel?

Det jeg forsøker å si er at Ronni Le Tekrø denne gang, sjangermessig, spiller på et veldig bredt register. Vi veit at han gjennom sin lange karriere i TNT har dype røtter i metal – melodiøs metal. TNT lagde jo for faen pophits!

Singelhits er det lite av på denne plata. Desto mer virkelig smekker rock – og vi slipper heldigvis kastratsang. Innslag av progrock? Ja. Spor av keltisk inspirasjon? Ja. Pop-musikk a la Eric Clapton? Ja – i nedstrippa indie-format. Dype røtter i 70-tallet.

Ingen «gitargud»-plate. Men veldig mye fint gitarspill! «Doble» gitarriff? Seffern. Breddfull av nydelige, smått akrobatiske akkordprogresjoner. Og praktfull koring!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Ledfoot og Le Tekrø briljerer

(28.03.23) Har du tenkt å la denne juvelen skli deg hus forbi? Ikke fornuftig, spør du meg.


Ledfoot & Ronni Le Tekrø – et fruktbart samarbeid

(07.10.20) Det er ikke alt Ronni Le Tekrø tar i som blir til tung glam-metal. Sammen med Ledfoot spiller han mer eller mindre streit, nedtona rock i forskjellige varianter – alt annet enn heavy metal.


Stein Østbø: Hekta. Ronni Le Tekrø - Et Liv I Rock

(07.11.07) Jeg kan ikke huske sist gang jeg har brukt så mange timer på å lese knappe 200 sider. Forklaringa ligger dessverre ikke i at det her er et must å få med seg alle orda. Poenget er at det går veldig tregt, når du leser noe som er kjedelig.


Ronni Le Tekrø: Kingdom Of Norway

(12.10.07) Etter årets nedtur i form av TNTs "The New Territory" var det med sterkt blandede følelser Ronni Le Tekrøs nye solo- skive ble avhentet. Mannens tidligere sidesprang har vært av variabel kvalitet, og "Kingdom Of Norway" skulle vise seg å følge i det samme fotsporet.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.