Minneord til Jahn Teigen
I løpet av ei snau uke har norsk jazz, pop, prog, musikk, komedie, underholdning og showbiz vemodig opplevd at den unike trommeslager,
Jon Christensen, manager og impressario, Barry Matheson og nå, Den Komplette Entertainer, Jahn Teigen,
har tatt fatt på
det aller siste refrenget.
Romklang.
Ut av rampelyset. Inn i den ventende velursalongen, der inne usikre kilder visker at neonlyset er behagelig og dempet.
Der inne det er minibar ved bordene.
Der inne det er vennlighet på rideren.
Der inne det er plass til
både Ener´n, Barry & Jahn.
Der inne er det larm og jam dagen lang
og når natta siger på så
kommer det en svak sønnavind.
Der inne venter andre klovner, sangere og musikere/sitter klare med en longdrink eller to,
der inne hvor det er rom
for de beste
fordi det er dem som
forlater oss først,
de onde alltid sist. Dønn.
Som avisløs deler jeg disse
Teigen/ord -og bildene her.
Det første fotografiet tok jeg på
Rock on The Dock i 1985
der Teigen entret scena
i rolig tempo, nynnende Glasnost.
De andre bildene er tatt av gode Rune Myhre, Tom Martinsen og selveste, Stein Dag Jensen, hentet fra Dagbladets arkiver.
Vi ser Teigen i Prima Vera sammen med Herodes Falsk og Tom Mathisen,
og for anledningen sammen med
Øyvind Blunck.
Takk for ablegøyer
og Fisle Narrepanne.
Bandbildene er av
Popol Vuh (Jensen 1972)
og Popol Ace (Myhre 1976) .
Vi snakker norsk musikkhistorie,
norsk kvalitetsprogrock.
Teigen med stemmen.
Teigen med mimikken.
Teigen med de søtladne sanger.
Teigen som ikke hadde
vært Teigen ballade
hvis det ikke var for
at han gjorde akkurat
sånn som han ville.
Riv ruskende. Men, Teigen.
Teigen med splitthopp.
Teigen fra Tønsberg.
Teigen med galskapen.
Smilet og leppene.
Teigen med guts, mot og stahet.
Teigen som ga blaffen.
Teigen som alltid stilte opp.
Den rastløse trubuadur,
en av de siste vandringsmenn.
Teigen og Skorgan.
Teigen med Mil etter mil.
Teigen, vi trenger en dags pause nå.
Vi gjør det, så vi rekker å puste ut,
tørke noen takknemlige tårer
for deg, Jon og Barry.
Teigen som vi hørte første gang hørte på radio, tror jeg da, i det som ble kalt Europatoppen (cirka 500 år før Kristus) og var det ikke da sammen med bandet Arman Sumpe d.e.?
Mulig jeg husker helt feil.
Men, Teigen som frontmann, den fødte frontmann i Popol Vuh sammen med Pete Knutsen, Arne Schulze Terje Mehti og Thor Andreassen.
Teigens melankoli.
Teigen med klovnens
triste maske også.
Takk, men vi har da ikke glemt,
som vi ser på bildet, Pjokken Eide.
I kveld blir det en Teigen on the Rocks og gjenhør med blant annet «All We Have Is the Past», «Queen of All Queens» og «Music Box».
Takk, Teigen som var bøddel i London.
Teigen som fikk null poeng også,
og ble stor.
Teigen som selvsagt skapte
rabalder og latter og spilte i filmer
og fikk slakt og kom tilbake.
Teigen i skjelettdrakta.
Hvil deg nå. Vi skal passe på.
På tide å gi seg nå, men Teigen var altså var bøddel i London da vi traff ham og
resten av den fine Dollie- gjengen, Which Witch.
Det ble pub og støy.
Det ble ganske gøy.
Takk, Jahn Teigen.
Tusen fordømt takk.
Sender et papirfly med
nye grønne strømpebukser,
poste restante gi meg fri.
Må bare summe meg litt.
Pessimist, optimist.
Smil etter smil.
Vent, hører jeg Lions of Judea?
Vent, hører jeg The Scavers?
Vent, spraker det litt i den ene høytaleren på Rondo?
Hvis det er lov, så avsluttes dette vesle
postkortet til Teigen sånn:
Blond haired baby-doll
Glamour-girl long and tall
Blue-eyed super-girl
Livin' in her beauty-world!
Del på Facebook | Del på Bluesky
Da «null-seieren» i Grand Prix snudde alt på hodet for Jahn Teigen
(01.10.20) Er det mulig å skrive ei hel bok om Jahn Teigens liv i det herrens år 1978?