Alicia Keys - Bitte litt "off-key"?

Alicia Keys var i går på sitt tredje Norges-besøk på 5 år, og med et så å si utsolgt (sittende) Oslo Spektrum med 90% hunnkjønn tilstede, så utartet dette seg til noe som ble veldig bra, men noe annet var dessverre utrolig pinlig, så hvordan denne anmeldelsen utarter seg, vel da må du lese videre i spenning

Alicia Keys / /

Av Petter Aagaard // 12.03.08

Denne unge damen er vel det man kan kalle for et Wunderkind, et stort talent i ung alder, som ble faktisk nektet å gi ut sitt debutalbum i 99, fordi likheten mellom hun og Lauryn Hill var for stor, så hun måtte pine seg gjennom hele 2 år før hun fikk oppleve spotlighten. Det var selvsagt musikkguruen Clive Davis som sto bak denne planen, og utrolig nok, så funket den formelen på absolutt alle plan. Hun ble stjerne over natten, og ble på en måte det motsatte av Britney Spears. Det vil si, helt frem til 2008, der man (nesten) ikke kan se forskjell på dem.

ALICIA: "I am the greatest!" Foto: Bjørn Avlesen

Undertegnede så nemlig Alicia Keys i Spektrum for 5 år siden, og da sto folk i tusentalls å så på denne lille jenta sitte bak et gigantisk piano. Hun kunne vært lam i bena for alt jeg visste, fordi der satt hun nemlig resten av konserten. Selvsagt, nå forstår man hvorfor hun gjorde akkurat det, fordi damen kan jo ikke bevege seg for fem flate øre. I går nemlig så hadde hun en hær av dansere med seg, og hun skulle (prøve å) være med i koreografien. Kanskje ikke så mange av Puls-leserne som kan mye om dans, men damen mestrerte ikke en steptouch en gang. (!) Det var direkte pinlig å se på. Få den damen bak et piano nå!

Heldigvis etter en ganske så rotete start, så kom hun seg bak pianoet, og da kunne man slappe av å nyte den vakre musikken, fordi det var utrolig mange slagere her. You dont know my name fikk folk til å føle at 70-tallet var tilbake, på en bra måte. A womans worth må være noe av det beste denne damen har skrevet, fordi hun fikk med seg hele salen på en sjelfull allsang. If I aint got you ble nok likevel det største høydepunktet, der hele Spektrum reiste seg frivillig opp å vaiet med. Hennes aller største hit Fallin ble faktisk ganske så rotete, fordi hun hadde forandret den så mye at folk bare ramlet av.

LOOK: "I'm walking!" Foto: Bjørn Avlesen

Hennes coverversjon av Prince sin How come you dont call me anymore? var nok likevel den som fikk størst applaus, og det ble faktisk en del coverlåter etter hvert, kanskje litt i det meste laget? Den vakre Got to be there av Jackson 5 overasket publikum, men ikke like mye som Lady Marmalade gjorde, eller hva med Marvin Gayes disco-hyllest Got to give it up. Det gikk over til det unødvendige når hun plutselig spilte en Usher-låt, som virkelig ikke passet inn. Dama har gitt ut 3 studioalbum (og et live) så hun burde egentlig ha nok å fare med.

I alle fall, tilbake til det positive: Når hun satt alene på sitt piano og visste fram sin praktfulle stemme, da var det fantastisk å høre på. Selv om hun flere ganger under konserten ble nødt til å peke på de 3 kvinnelige Supremes look-alike koristene og be dem ta over leaden. Akkurat som om hun ville spare stemmen til turnèen hennes tok henne til en større by. Hun pratet ganske mye til publikum om seg selv, på den ego-amerikanske måten, som man aldri blir klok på. Det manglet egentlig bare at hun applauderte seg selv.

SOUL: Å spille piano, det kan hun. Foto: Bjørn Avlesen

Mye av praten (og ikke minst musikken) gikk nok over hodet på de fleste fjortissene som var tilstede denne regnfulle tirsdagskvelden, fordi hun prøvde for hardt der en stund. Hun rett og slett overvurderte sitt publikum, fordi halvparten av folket i salen var nok der fordi hun er så pen. Noe skuespiller er hun heller ikke, fordi konserten startet med en (alt for) lang videointroduksjon der Cedric The Entertainer gjorde en Blues Brothers parodi av den berømte kirkescenen, som virkelig ikke hadde en eneste punchline. Det er sjeldent man gjømmer seg bak sine hender når man ser på TVen, men dette var dessverre et slikt tilfelle

Til slutt så må en frustrert anmelder få lov til å si sin personlige mening om hennes nye topp 10 hit No One. Den er så vanvittig frustrerende på så mange plan at der er en skam at Norges befolkning trykker denne singelen til sitt hjerte. Det er jo bare en svak kopi av den grusomme Where is the love av Black Eyed Peas, som igjen er en kopi av (den ikke fullt så ille) Torn av bl.a. Natalie Imbruglia (og vår egen Trine Rein). Det toppet seg når Alicia Keys gjorde en gigantisk avslutnings-tease av denne låten med hele den irriterende oh oh oh oh oh sunget gang på gang. Dette er hvitmannsmusikk av superhøy kaliber at man kan trygt si at hun har solgt sjelen sin med denne låten.

ALICIA KEYS: "I love you!" Foto: Bjørn Avlesen

And on that note så er konklusjonen veldig enkel: Hennes frieri til the lighter persuation er alt for gjennomskuelig. Miss Alicia Keys er et stort talent, som bør finne sin vei tilbake til sine musikalske røtter, og ikke minst, få den søte rumpen sin tilbake bak pianoet, der den hører hjemme.

Del på Facebook | Del på Bluesky