«Keys» - helt overlegent, Alicia Keys
Var det mulig for Alicia Keys å utvide sitt repertoar? Ja, det var det. «Keys» er et nesten ubegripelig flott album.
Det er mange gode grunner til å låne øre til Alicia Keys. Hun skal ha all æren sjøl - men for alle oss som elsker Bob Dylan, er det umulig å ikke tenke tilbake til hans «Thunder On The Mountain» når vi nærmer oss Alicia Keys. Jeg tipper hun fikk seg litt av et sjokk da hun åpna «Modern Times» i 2006, og hørte disse linjene:
I was thinkin' 'bout Alicia Keys
Couldn't keep from crying
When she was born in Hell's Kitchen
I was living down the line
I'm wondering where in the world Alicia Keys could be
I been looking for her even clear through Tennessee
Dette var riktig nok noen år før han ble tildelt Nobels litteraturpris, men likevel. Å bli omfavna av Bob Dylan på dette viset må nødvendigvis gjøre inntrykk.
Tilfeldig at Bob Dylan valgte seg Alicia Keys? På ingen måte. Det må nesten være litt irriterende å være popstjerne, og skulle «konkurrere» i samtid med Alicia Keys. Hun har alt. Hun er teoretisk skolert; spiller glimrende piano; synger fantastisk; komponerer fenomenalt fine låter – og er en utprega flink scenepersonlighet. Hva mer kan man ønske seg, liksom?
Det er 20 år siden hun albumdebuterte med «Songs In A Minor», og hun blir bare bedre og bedre. Vi veit at hun kan pur pop, gospel, episke ballader, R&B og pop-hiphop. Nå utvider hun sitt repertoar med hva som må kalles jazz.
«Is It Insane», der Keith Richards-kompisen Steve Jordan slår trommer (mer presist; mest bruker han visper), er en komposisjon som kunne skli rett inn i The Great American Songbook. Et nytt møtepunkt på veien som ble staka ut på Tin Pan Alley for snart hundre år siden, i mer moderne tid en tradisjon ivaretatt av låtskrivere som Elvis Costello og Burt Bacharach. Nå er Alicia Keys der, helt i stjernetoppen, også i den kategorien.
Hun er bare så lekker. Og nå tenker jeg ikke på hennes ytre. Alt hun gjør musikalsk er lekkert – jeg finner ikke noe mer dekkende uttrykk. Hun er en nytelse å lytte til. Hun har en fortryllende stemme, og spiller piano på et vis som matcher Diana Krall og Elton John.
De fleste låtene kommer i to forskjellige versjoner. I en av de aller fineste sangene, «Nat King Cole», får hun følge av Lil Wayne – og de som steller med den neste James Bond-filmen må skjønne at det kan være fornuftig å henvende seg til Alicia Keys.
Noen ganger føles det enda riktigere enn ellers å skrive i et organ som ikke holder seg med terningkast. «Keys» hever seg langt over den slags overflatiske rekvisitter.
Del på Facebook | Del på Bluesky