Alicia Keys: The Diary Of Alicia Keys

Alicia Keys har solgt 10 millioner eksemplarer av platedebuten "Songs In A Minor" fra 2001. Enda mer imponerende er hvordan 23 år gamle Alicia har oppnådd en slags universell aksept med musikken sin. Hun har opptrådt for House Of Commons, innledet et møte hos den amerikanske kongressen, opparbeidet yndlingsstempel blant sine største forbilder fra soulmusikkens glansdager, og samtidig kombinert rollene som mainstreamidol og credobjekt i alternaive leire med imponerende overbevisning.

Av Anders Finslo // 12.01.04

Med "The Diary of Alicia Keys" beviser hun at debuten ikke var et tilfeldig blinktreff. Publikumsfavoritten "Songs In A Minor" er snarere å betrakte som en demoprøve i forhold til dette nye mesterverket av en andreplate.

Amerikanerne kaller nå Alicia Keys for den fremste eksponenten av "nu-soul"; urbanmusikkens svar på Britpop-sjangeren. Som Oasis og Blur er nu-soulartistene musikalsk reaksjonære, de bruker fortiden som sin viktigste inspirasjon. De håndplukker de beste øyeblikkene fra Marvin Gaye, Roberta Flack og Donna Hathaway, før de slavisk imiterer disse med nesegrus respekt. Men der britpopen var en klar motreaksjon til grungen og den amerikanske indie-undergrunnen som stadig vokste seg større på begynnelsen av 90-tallet, er det vanskeligere å finne "opprøret" i nu-soulen.

Noen mener den fungerer som et motpol til den moderne R&B, men samtidig er det ingen som helt ser hvordan disse undertrykker eller konkurrerer med hverandre. I mangel på svar spør man seg heller, hvorfor bruker artister som Alicia Keys så mye tid og fokus på å etterape sine gamle idoler når hun egentlig har mer enn nok innabords til å skape noe nytt selv?

Vel, nordboere flest har ennå ikke kunnskaper nok til å svare bedre enn amerikanerne på spørsmål som dette. Derimot mener jeg å legge merke til at Alicia Keys faktisk gjør noe nytt. Hun bruker sine gamle idoler med langt større tydelighet enn de fleste andre - ja - men samtidig lykkes hun i å skape sin egen sound ut av det. Først og fremst ved hjelp av sitt åpenbare milleniumskrydder av samtidig hip hop og R&B, men også gjennom en helt unik evne til å væte hver eneste tone med personlighet.

For meg er "The Diary of Alicia Keys" mer enn noe annet en plate om livet til en 23 år gammel jente, om hennes lyster og laster, smerte, drømmer og visjoner. Uavhengig av sjangre og typer krumspring blir jeg unormalt heftiget i lytterstolen. "Songs In A Minor" hadde også sine øyeblikk, men her syntes jeg produksjonen ble litt for "jentete" og overfladisk til at jeg fikk det ordentlige kicket.

I "Diary of.." har Alicia imidlertid pusset av de verste glossyflatene, hun har sluttet å rime på hver tekstlinje, og videre avblåst symmetri som et nødvendig onde i musikken. Bare det er argument nok til å kjøpe plata, i motsetning til forrige gang da det egentlig holdt å høre "A Woman's Worth" på radioen en gang i blant.

Lyrikken i seg selv er imidlertid ikke ubetinget sterk, de er ofte både barnslige og klisèfylte. Alicia Keys sliter fortsatt med den såkalte "young people's disease" fra debutplata, som betyr at hun stadig erklærer universelle sannheter om kjærlighetsforhold, og presenterer dem som om hun var den første som fant ut av dem. "Your my knight in shining armour/See your face in a silver moon", synger hun i "Dragon Days" foran knivskarpe bassganger og helproffe arrangementer. Eller mye verre: "To love you when you're right/To love you when you're wrong/Love you when you're weak/Love you when you're strong". Å bygge refrenger rundt sånne linjer krever mildt sagt fantastiske fraseringer.

Jeg forstår folk som eventuelt ler av tekstene hennes, og av den grunn også avskriver plata som veldig minneverdig. Personlig synes imidlertid jeg de enkle tekstene bygger oppunder ærligheten i platetittelen. Vi skjønner tross alt hva hun mener, og det er da bedre å være åpent umoden enn å kjempe livet av seg for å omskrive dagboken sin. Eller?

Åpningskuttet "Harlem's Noctourne" setter standarden for en høytidelig lyttetime, der Alicia dramatiserer et fantastisk hovedtema ved å rulle over klaveret fra topp til tå og ned igjen. Jeg følger ikke rytmen bare med høyrefoten; jeg ryggfryser i Alicia-takt. Og "Karma" er ikke stort dårligere. Langt fra min vante virkelighet og lyttererfaring jafser hun til seg oppmerksomhet med afroamerikansk R&B-eleganse over feite beats og et bindende blåsertema på toppen.

I "Heartburn" er urbanskittenheten ytterligere tilspisset. Den er altfor karakteristisk NY-lokal i uttrykket til at den klarer å ruse meg, men for danseglade hip hoppere må dette være midt i blinken. Skikkelig James Brown-riffing med breiale hiphop-beats og tøffitrynet-vokal av Alicia. Legg dagboka til side og dans til disse flinkisbarske kompgutta! Alicia Keys er fortsatt i front, men det er mer budskapet enn henne personlig som vises her.

Snart tar Alicia igjen tar kommandoen og setter seg selv og pianoet i frontlys. "You Don't Know My Name", "If I Ain't Got You", "Diary" og "Dragon Days" er fjorårets defintive fire på rad. Her snapper hun flere tiår gamle soultriks, og setter dem sammen til sitt eget - fra vokalstemmer i klasse med Aretha Franklin og Whitney Houston, til klassiske urbansoul-rytmer og pianoarrangementer som kobler hennes klassiske ballast med gospelinfluerte fraseringsteknikker (puh..). Med en nesten naiv selvfølgelighet messer hun melodier som fort kan vise seg å bli blant vår tids største soul-klassikere.

Det krever ikke bare evner, men også mot for å drive musikk så nære magi som dette. Man må også tro at man er VERDENS BESTE. Og hvem andre enn Alicia både tør og kan være det, egentlig? Hør etter hvordan hun fører melodiene. Til tider er hun bare millimeter unna standardlåt-formatet, men hun later til å gi blaffen og bare peiser på.

Også rent forretningsmessig er det ganske breialt å satse alle kortene på over seks minutter lange oldschool soul-låter, som man faktisk MÅ gjøre helt utenom det vanlige fantastisk om man ikke skal floppe.

Allerede etter få lyttinger blir jeg ordentlig glad i Alicia Keys. Hun popfenger meg, hun får meg til å angre på at jeg aldri lærte meg å danse, hun er iskaldt kul og uoppnåelig, samtidig som hun er både genial og liten pike på en gang, og hun har laget noen av de beste "pulelåtene" som noensinne er digitalisert på disk. I mine ører, vel og merke.

Dessverre er låtsensuren litt for snill til at plata kommer ut som helt perfekt. Å blande Burt Bacharachs "Walk On By" med sin egen "If I Was Your Woman" kunne hun holdt seg for god til. Det samme gjelder "So Simple", der Alicia ormaneterer over en kjedelig R&B-melodi som en hvilken som helst annen wannabe-sexy-artist. Nei, Alicia Keys er fortsatt best som sanger; låtskriverrollen fyller hun supert, men ennå ikke "umenneskelig" godt. Og hvis det er èn person jeg forventer skal være ummenneskelig god fremover, så er det nettopp Alicia Keys.