En forsiktig retusjert Bjørn Eidsvåg?
Sjølbiografi er en utfordrende sjanger. Og man skal helst ha noe nytt å melde.
Når Bjørn Eidsvåg gir seg i kast med å skrive om sitt liv har han i det minste ett stort problem: Han er gjennomintervjua i nasjonale medier i over 30 år. I sin utleverende form i intervjusituasjonen har han sånn sett lagt kjelker i veien for sin egen historie – rett og slett fordi «rockepresten» alltid har vært imponerende åpenhjertig, alltid talt rett fra levra.
Hele Norge – i hvert fall alle som er interessert i Bjørn Eidsvåg, og det er ganske mange – veit for lengst at han har levd et liv midt mellom tvil og tro. Eller som tittelen sier – mellom tro og trass. Når han forteller at musikken ga ham pusterom, og at religionen ble for trang – ja, så er det yesterdays news. Men jeg liker å lese at olje-hovedstaden Stavanger for unge Eidsvåg var «hermetikk-hovedstaden»!
Jeg liker også hans beskrivelse av å bli frelst, gang på gang. Likeså at han og kameratene følte skam over å gå på epleslang – i den eneste delen av landet som virkelig bugner av verdens beste epler!
Det var forbudt for Bjørn å oppsøke Folkets hus og arbeiderbevegelsen, der unga hadde det alt for gøy. Og kanskje var det her det butta? At det var her det grunnleggende sett skar seg mellom den kommende teologen og tradisjonen i det lukka, lavkristelige miljøet? Og etter hvert i sitt forhold til Kirka den norske – den som sendte homser og lesber til Helvete?
Bjørn Eidsvåg har opplevd eventyrlig suksess som musiker og låtskriver. På toppen av sin karriere som plateartist solgte han 200.000! Da er det godt å få vite at han samtidig kunne oppleve så glisne konsertlokaler at han faktisk strøyk dem fra lista si. Retusjering, heter det vel.
Ifølge Eidsvåg er Jesu budskap i første omgang dette: Det er om å gjøre å opptre som bra folk, være anstendige mennesker som tenker på andre enn seg sjøl. Han skriver om Martin Luther King Jr. og om møtet med frigjøringsteologene i Sør-Amerika. Hvor er det forresten blitt av dem? I sine dystreste stunder tenker Bjørn Eidsvåg at store deler av menneskeheten, i sin bunnløse fattigdom, er fortapt.
Og det er ikke nåde, det er nådeløst.
Eidsvåg skriver godt, en observasjon noen sikkert kan finne underlig. For har ikke han skrevet noen av de aller fineste sangtekstene som fins på norsk? Jo, det har han. Men det å skrive en sangtekst, kall det gjerne et slags dikt, er noe ganske annet enn å skrive «langprosa».
Dette er Bjørn Eidsvågs historie, så langt i livet, nedfelt i hans egne ord. Uten å bli misforstått, har jeg følelsen av at den kunne blitt noe mer sexy fortalt.
BJØRN EIDSVÅG
Min vei, mine valg
Aschehoug
Del på Facebook | Del på Bluesky