Bjørn Eidsvåg viste metaltegnet!

(Oslo/PULS:) Anders Engen har allerede stjålet pusten fra et fullsatt Scene West med en minneforlivet-trommesolo før gitarist Børge Petersen Øverleir sjokktrykker på fuzzpedalen og Håkon Iversen legger kontrabassen i vater. Stemningen står i taket før siste refreng av "Du tok ikkje augane mine frå meg". Og da, folkens, da det skulle være umulig å klatre høyere, trer Bjørn Eidsvåg fram i frontlyset med fingrene stokket i god, gammel metalgrimase!


/ /


"Rockepresten" Bjørn Eidsvåg, som verken er rocker eller prest, er derimot mye mer enn en fordrukken bedehushelt med kommersappell for de over 40, og så uendelig mer allsidig enn enn sangboka på konfirmasjonsleiren.

I år, som i årene før, plukket Bjørn Eidsvåg låter fra et bredt repertoar, fra "Se meg" i "Dansere i natten" (1986) til "Mysteriet deg" fra fjorårets salgssuksess "Tålt".

Musikken har en tidsmessig spennvidde på flere tiår, likevel spiller Eidsvåg alle låtene med samme utforskende holdning. En låt er liksom aldri ferdig, den lever videre, og forkledes forskjellig hvert eneste år. Og hva Eidsvåg og bandet hans klarer å gjøre med fire grep og et par tekststrofer om tro og tvil på Sauda-dialekt, er helt utrolig.

Etter å ha metalifisert 80-tallsslageren "Du tok ikkje augane mine frå meg" skaper Eidsvåg stille allsang med "Gammal drøm", før han sprer en tung stillhet i salen etter sørgeballaden "Kyrie". Så, etter et halvt minutt på bakrommet er han igjen tilbake og synger "Sha la la" med overtydelig selvironi.

Bjørn Eidsvåg står aldri stille når han holder konsert. Du før aldri tid til å skjønne om han er en skøyer, en poet eller en visdomsmisjonær med tvilsom gudetro. Og mellom låtene kombinerer han store eksistensielle problemstillinger med morsomme historier fra hans eget etterhvert lange liv.

Rutinen strutter ut av brystet på artisten Bjørn Eidsvåg, og han bruker sultent og aktivt for å bygge enda sterkere artistmuskler, altså motsatt av artistkollegaer som Ole Paus, Sigvart Dagsland, Lillebjørn Nilsen og Jan Eggum. Hvem av disse klarer å strippe av seg skjorteknappene, synge om sex, vise metaltegn, snakke om Gud, trimme lattermusklene med fyllehistorier og røre med tåredryppende begravelsesklassikere på en og samme konsert?

På scenen blir Eidsvåg sterkeste sider ganget i ente forsterkingspotens av landets ledende musikerdrømmelag. Anders Engen (trommer), Børge Petersen Øverleir (gitar), Håkon Iversen (bass) og Bengt Hansen (tangenter).

Det er nettopp backingbandet som "frelset" meg i 1997, og som senere har lokket meg tilbake hele tolv ganger. Og for hver konsert har jeg overbevist stadig flere om å bli med meg. Blackmetalfans, mainstreampoppere, jazzentusiaster og ateister; ingen går skuffet hjem etter å ha sett Team Eidsvåg i konsertformat, enten det er på Scene West, Rockefeller, i kirker eller studenthus.

Bare gitararrangementene til Børge Petersen Øverleir er verdt billettprisen alene. I det ene øyeblikket forvandler han gitaren til en sopransaksofon, og parallellsynger soloene gjennom Ole Petter Bergers himmelskrudde mikrofoner. Senere gjør han "Sha la la" til en et musikalsk spennende studium, før han gitarriffer urgamle "Ingen vei tilbake" til ukjente høyder.

Anders Engen, på sin side, er ikke mindre intelligent. Som trommeslager, komponist og produsent for Vidar Busks "Love Buzz" har han vist at "landets mest talentfulle trommeslager" nå er blitt en godt voksen musiker.

Også ved bakteppet hos Bjørn Eidsvåg er det en rus å se han jobbe, selv med de enkleste rytmefigurer. Nesten uten å røre trommeskinnet får han skarptrommen til å virke levende skapning med et titalls forskjellige personligheter. Og basstrommen dunker fjelltrygt til Håkon Iversens rutinerte bassganger, som igjen lever sitt eget liv - langt utover det mer disiplinerte og anonyme plateansiktet.

Med unntak av keyboardist Bengt Hansen er besetningen den samme som på liveplata "Hittil og littil" (2000). Men det er rart med det. Stemningen, harmoniene og budskapet i Eidsvågs konserter har ikke kjangs til å feste seg på en cd-plate. Det må oppleves.

Årets høstturnè er dessverre over, men ønsker du å plotte inn en garantert killeropplevelse neste år skal du sjekke Bjørn Eidsvåg turnèliste.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Forunderlig? Nei, Bjørn Eidsvåg veit hva han driver med

(21.06.24) «En merkelig festival, som starter på toppen for deretter å dale dypere og dypere» … Bjørn Eidsvåg åpna Over Oslo torsdag ettermiddag, klokka 16.15.


Lyden av Bjørn Eidsvåg – og Tix?

(21.04.23) Har Tix og Bjørn Eidsvåg mer til felles anno 2023 enn at de gir ut ny singel på samme dag? Lyden, for eksempel?


Bjørn Eidsvåg – fomler han i forutsigbarhet?

(22.11.20) Er han nærmere Ten Sing-tradisjonen nå enn på lenge - med snakk om sult, begjær, uro og kjeruber? Føler han seg utdatert? «Dagane gjekk nærmest på repeat/Ekstaser hører ungdommen te.»


En forsiktig retusjert Bjørn Eidsvåg?

(13.10.19) Sjølbiografi er en utfordrende sjanger. Og man skal helst ha noe nytt å melde.


Bjørn Eidsvåg: Rundt Neste Sving

(12.11.10) Hva får man om man kombinerer en YouTube-duell, en rockeprest og en 25 år yngre produsentspire med unike musikkunnskaper? Jo, en spennende miks med Thomas Dybdahl som produsent for Bjørn Eidsvågs siste album ”Rundt Neste Sving”.


Bjørn Eidsvåg: Nåde

(01.11.06) Ei usigelig sorgtung plate. Men nå er Bjørn Eidsvåg tilbake der han skal være. Helt nede, ikke noe stress - bare fantastiske låter.


NW dag 4: Trassig glissent

(21.06.04) (Oslo/PULS): Det er tre ting som kommer til å gå inn i historiebøkene angående Norwegian Wood 2004. Dårlig booking, dårlig vær og en langtflyvende lollipop. På festivalens siste dag gjorde det første seg mest gjeldende, da kun 2.000 ble igjen for å oppleve festivalens "headliner" Bjørn Eidsvåg.


Bjørn Eidsvåg: Tålt

(08.01.03) Bjørn Eidsvåg suste ut av fjoråret som den suverene vinneren på platemarkedet. Over 200.000 husstander skal ifølge de offisielle tall være i besittelse av "Tålt". Etter ei lang rekke utmerkede album og en turneringsiver som i høy grad påkaller respekt, er suksessen så velfortjent at jeg med glede hever en siste juleøl. En liten bismak pipler likevel i munnviken, idet jeg konstaterer at "Tålt" er Eidsvågs svakeste album på aldri så lang tid.


Solid åpning for Eidsvåg

(30.10.99) Hvis vi noen gang kan snakke om at han kom til sine egne og at de tok ham vel i mot, så må det være i denne utgaven av Bjørn Eidsvåg. I går sjøsatte han turnéutgaven av sin siste cd ”Tapt Uskyld”, og man trenger ikke å ha sett lyset for å få seg ei stor stund sammen med den kanskje beste låtskriveren og tekstforfatteren i norsk populærmusikk.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.