Bjørn Eidsvåg: Tålt
Bjørn Eidsvåg suste ut av fjoråret som den suverene vinneren på platemarkedet. Over 200.000 husstander skal ifølge de offisielle tall være i besittelse av "Tålt". Etter ei lang rekke utmerkede album og en turneringsiver som i høy grad påkaller respekt, er suksessen så velfortjent at jeg med glede hever en siste juleøl. En liten bismak pipler likevel i munnviken, idet jeg konstaterer at "Tålt" er Eidsvågs svakeste album på aldri så lang tid.
Så skulle jeg altså oppleve det også, å høre ei helt ny skive fra Bjørn Eidsvåg som jeg bare må stille meg fullstendig likegyldig til. For all del - jeg har stor forståelse for at heller ikke en mann av hans støpning orker å grave seg ned i sitt dypeste sjelsliv til enhver tid. Men dette blir kort og godt for trivielt.
Dette er ikke nødvendigvis ment sånn som ordene boktstavelig talt kommer til å falle, men det fineste ved "Tålt" er Lisa Nilsson. Nesten alt annet på denne plata er Bjørn Eidsvåg i resirkulert og utvanna utgave.
Rett ut sagt forlegen blir jeg, når jeg oppdager at Bjørn Eidsvåg finner grunn til å pådytte meg ei historie om at han en gang har tatt for godt for seg av fri børst... Hallo! Bjørn Eidsvåg? Dette er ikke personlig, det er reint privat - og verst av alt: Totalt uinteressant. Hva bryr vel jeg meg om at Eidsvågs karakter ved minst én anledning har tatt seg frikvarter?
Det er den typen bekjennelser som hørere hjemme over en kopp kaffe eller en tidlig øl dagen derpå: - Du, jeg blei drita i går. Det burde jeg visst ikke blitt. Åhh... hodet mitt. Men ikke på plate. I hvert fall ikke ei plate signert Bjørn Eidsvåg. Fordi han tidligere har lagt lista så ualminnelig mye høyere.
Nesten alle sangene rammes av dette helt vesentlige: Eidsvåg sier ingenting som interesserer meg. Direkte plagsomt blir det i "Omforlatelse"; det handler om å glemme bryllupsdagen... Trivielt er bare fornavnet, og det blir ikke det grann bedre av at musikken passer lyrikken som hånd i hanske. Trivielt + trivielt - det blir trivielt, det!
Jeg finner to formildende omstendigheter, og de veier tildels tungt. Først og fremst "På Veg". Den handler om å leite, om å være på vei, om uro, om å lengte. Her har Eidsvåg funnet seg sjøl, i hvert fall slik jeg kjenner mannen. Personlig, men likevel allmen. Dette angår meg, i skarp kontrast til hans neglisjering av bryllupsdagen. Han har lagd bedre melodier, men denne lille touch av "My Way" kan jeg like!
Videre har jeg sans for "Ansiktet Ditt", aller mest på grunn av musikken. Forsøk å forestille deg denne i hendene på Larry Mullen Jr, Adam Clayton, The Edge & Bono... Det er sant. Denne sangen kunne meget vel å ligget mellom "Running To Stand Still" og "Red Hill Mining Town" på U2s "The Joshua Tree".
"Mysteriet Deg"? Joda, det er en fin sang. Bare tittelen; nå er du blitt så vant til den at du kanskje ikke legger merke til det - men den er da i bunn og grunn ganske krøkkete formulert? Det er jo ingen som formulerer seg sånn. Man kan for eksempel finne på å si noe sånt som at "du er nå et mysterium". Eller, i litt pompøse vendinger, "jeg er på leit etter mysteriet i deg". Men "mysteriet deg"? Neppe. Men det funker! Og som sagt - Lisa Nilsson gjør ikke skam på noe par.
Jeg ønsker Bjørn Eidsvåg et riktig godt nytt år - og håper det blir svært lenge til han leverer ei slik plate igjen.
Del på Facebook | Del på Bluesky