Thomas Dybdahl: Waiting For That One Clear Moment

Kvalitet kontra kvantitet er stikkord man lett kan knytte til Thomas Dybdahl.


For etter at October-triologien kom til sin ende med One Day You’ll Dance For Me, New York City (2004) har ikke Dybdahl overrøst oss med plater.

Science (2006) var en brobygger mellom October-triologiens litt mer mainstream-aktige sound til der Thomas Dybdahl er kunstpop i full blomst på Waiting For That One Clear Moment.

Det lekende og utforskende lydbildet innbyr til en lytteropplevelse av de sjeldne, der Susanne Sundfør leker seg i bakgrunnen på åpningen "Blackwater" til halvt-japanske Clara Uchimas eksotiske innsats i "I Just Can’t Bring Myself To Say The Words".

Gjennom albumet veksler det mellom skakke gitarer og svevende stryk under Dybdahls såre stemme.

The National Bank sin lekne kunstpop har her bevegd seg over i Dybdahls solokarriere med stort hell.


Del på Facebook | Del på Bluesky

17. mai med Beharie og Thomas Dybdahl i Tivoli

(22.05.24) Oh my God for en sjelstemningsfull aften på Tivoli i København.


Prince sa du? John Legend? Nei, bare en fyr fra Sandnes.

(20.03.21) Extended Version eller rett og slett the ONLY version?


En mer utadvendt Thomas Dybdahl

(17.03.20) Mye skal visstnok være gjort med hjelp av en gammel spolebåndopptaker. Men det låter fint!


3 x 3 hurra for The Last Hurrah!!

(14.10.18) Platebransjen har samla seg om fredag som utgivelsesdag. Da passer det vel å oppsummere en søndag formiddag?


Mellomgenerasjonen leverer

(18.03.17) For noen unge herremenn vi har! Nå, i dag, i norsk popmusikk!


Høstens vakreste lydspor?

(14.10.13) Når vi skriver oktober, er det gjerne klart for ny plate med Thomas Dybdahl. Heldigvis.


Thomas Dybdahl: Flørtet og forførte

(30.04.10) (Oslo/PULS): "Det der var veldig forsiktig", sa Thomas Dybdahl til publikum under allsangen på "Cecilia". Så løftet taket seg nok en gang, da Dybdahl-publikumet ble forført av siddisen med den følsomme stemmen.


Thomas Dybdahl: Science

(11.10.06) Dybdahl leverer - og som han leverer! Men forvent ingen enkel reise. Her tar det faktisk en god stund før det dominerende kompet består av annet enn ståbass, fioliner og en saxofoinist på freebag'en. Rock? Ja, hva skal vi ellers kalle det? Altså: Rock - men likevel, i mangel av et annet begrep. For Thomas Dybdahl har virkelig lite eller kanskje absolutt intet med Chuck Berry og Elvis Presley å gjøre.


Rørende sterkt av Thomas Dybdahl

(19.03.04) (Oslo/PULS:) "Han kunne høre musikken bakenfor musikken, ikke den som var i luften og forplantet seg som vibrasjoner i steingulv og trevirke, men den egentlige, den tenkte musikken, musikken bakenfor musikken". Slik beskriver Erik Fosnes Hansen cellotonene i begravelsen til Herr Bolt i "Beretninger om beskyttelse", men ordene er minst like treffende for Thomas Dybdahls Rockefeller-debut i går kveld.


Thomas Dybdahl: Pirrende mektig

(03.10.03) (Oslo/PULS): Bandet rakk ikke å øve etter at Thomas Dybdahl kom hjem fra langferie sist fredag, og i går morges var Dybdahl så syk at han såvidt orket å sette seg på flyet til Oslo. Likevel ble gårsdagens konsert på Mono en musikalsk maktdemonstrasjon uten sidestykke.


Thomas Dybdahl : Stray Dogs

(02.10.03) Noe av det mest treffende med Thomas Dybdahls debutalbum "...That Great October Sound" er hvordan han har arrangert låtene sine. Alle de finurlige detaljene, som krydrer og opphøyer låtstammene til himmels. Oppfølgeren "Stray Dogs" er om mulig enda sterkere, men opererer med litt andre muskler enn fjorårets utgave.


Mysteriet Thomas Dybdahl

(10.02.03) (OSLO/Puls): Hvor tar han det fra? Stavangergutten Thomas Dybdahl, som får meg til å angre på at jeg ikke inviterte både mora mi og naglebeltekompisene mine til konsert på John Dee fredag kveld?


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.