Kakofonisk sanseopplevelse fra Andesfjellene
Los Thuthanaka bombarderte kroppen med rytmisk rystende sanseinntrykk da de opptrådte på et utsolgt Blå i Oslo under Oslo World. Med flakkende strobelys, vibrerende bass fra cd-spillere, keytar, keyboard og gitar ga de oss rytmisk støy med tidvis overskridende kvaliteter der fortid og fremtid sammenføyes til noe egensindig, eksperimentelt, instrumentelt elektronisk.
Los Thuthanaka / Blå / 30.10.26
Det er lysergisk, men også bejaende og medrivende. Mange ganger som en feedback loop man ikke kan bestemme seg for om er forstyrrende irritasjon eller en forlokkende nattlig fest man vil hive seg med på.
Queer identitet formidles som en miks av tradisjon og fremtid. De er ikledd caporales uniformer og cowboyhatter. Aymara-folkets kultur stoffliggjøres musikalsk. Omsluttende taktilt skyller lys og lyd over oss og krever full og hel oppmerksomhet eller flykt. Dette er mer enn camp bruk av festklær. Den helhjertede dedikasjonen og ornamenteringen kommer mer og mer til sin rett. Sammenhengen mellom antrekk og lydbilde blir mer og mer tydelig jo lenger de holder på. Duoen passer på at vi føler musikken med hele kroppen i hele sin skimrende ekstatiske ekstremitet - som et sansebombardement.
Det er skurrende støy og drivende bombastiske rytmer ... mer enn noe annet, en voldsom intensiv kraft. I like stor grad masete som hektende. Jeg veksler mellom hengivelse/henrivelse og irritasjon. Jeg vil danse, samtidig som musikken oppleves vel enkel og repeterende. Rytmestrukturene er fengslende og fanger slik god klubbmusikk gjerne gjør. Bassen kjennes og føles som en kroppslig opplevelse og det skjærer i ørene.
Støyfernisset når de nærmer seg My Bloody Valentinsk territorium er fortreffelig, ikke like mye den industrielle teknoen noe senere. Men også folkemusikken fra fjellfolket i form av huaynos, salay, caporales, kulawada, parrandita musikk er med og gir farge og lyd kulør. Med høyt lydvolum, blinkende strobelys og pakajaqui (bolivianske) nasjonaldrakter skaper de to søsknene, Chuquimamani-Condori og Joshua Chuquimia Crampton, noe av en seremoniell rituell opplevelse.
Synkoperte gitarmønstre og forhåndsprogrammerte synth-toner og elektronisk støymanipulasjon skaper en intensiv hybrid vi ikke har hørt maken til, selv om det også gir gjenklang av annen hektende dansemusikk.
Kaotisk, overmettet og fortettet, intenst. De førti minuttene pluss et par ekstranummer fremstår både kort, og som mer enn nok. Et uttrykk for fragmenterte minner av oppvekst og kulturelle røtter i en moderne tid av støy og forstyrrelser. Det er dans, fest og karneval, eller i hvert fall fjerne minner om dette.
Publikum responderer med dans og store øyne, prøver å sette ord på hva de er vitne til. Det er enkelt, og omfatter mye og er skiftende. Og de vant flertallets godkjennelse og godvilje - tross at ikke alle ble like revet med. I de forreste rekkene er det tidvis vill dansing og oppriktig ekstatisk glede. Vi er også måtelig fornøyde, om ikke helt overbegeistret.
Del på Facebook | Del på Bluesky