Thomas Dybdahl: Pirrende mektig

(Oslo/PULS): Bandet rakk ikke å øve etter at Thomas Dybdahl kom hjem fra langferie sist fredag, og i går morges var Dybdahl så syk at han såvidt orket å sette seg på flyet til Oslo. Likevel ble gårsdagens konsert på Mono en musikalsk maktdemonstrasjon uten sidestykke.


/ /


Thomas Dybdahl og vennene hans trenger nemlig ikke å øve seg ihjel for å være gode, det dreier seg heller om å fange stemningen i øyeblikket. Selv etter mange titallskonserter det siste året, klarer de fortsatt å styre unna autopilotknappen. Låtene lever hele tiden i nye arrangementer, annerledes vokalfraseringer og instrumentalpartier som ikke finnes på plate. I går hadde de ikke engang bestemt seg for hvilke låter de skulle spille før de stod på scenen. Sånt blir det interessante konserter av.

Og når "det lille ekstra" blir presentert med et av landets beste stemmebånd og gitarfingre, finnes det ingen annen utvei enn å bøye seg ned i støvet.

Akkurat det gjorde også Mono-publikummet i går - bøyde seg i støvet av både velkjente radiohits, lavmælte viser og bankende pumperefreng. Thomas Dybdahl hoppet avgårde som en dynamisk sprettball, og jobbet iherdig for å holde låtene interessante hele veien. Den litt døsige siden av Thomas Dybdahl var tidvis ikke til å kjenne igjen. Det vil si, "Adelaide" og "Rain Down On Me" hadde fortsatt det samme sarte uttrykket som på plate, men "From Grace" og "Love's Lost" klatret seg mange hakk høyere enn man kunne forvente seg på forhånd. Dermed forsvant også all følelse av jåleri og selvhøytidelighet, som det er lett å tenke på i hjerte-smerte-sjangeren Thomas Dybdahl befinner seg i.

Det aller største høydepunktet ble spart til slutt da den opprinnelig korte ekstralåta fra "...That Great October Sound" ble dratt ut og opp på ekte ekstranummer-vis, og Dybdahls ellers yndige ansikt vrengte seg i udyrsbrøl og trøkkemood. Med to trommeslagere, Hammondorgel, bass og slidegitar på "nivå 11", tok Thomas Dybdahl farvel med en real adrenalinoverdose - milevis unna det halvtriste bildet av singer-songwriteren fra Sandnes.

I tillegg til rockestuntene klarte Thomas Dybdahl å lysne oktobermelankolien med masse humor og glimt i øyet. Han snakker med publikum mellom låtene, vitser med bandet, og demonstrerer samtidig hvor mye han setter pris på å bli applaudert. Bak solbrillene hviler det en tydelig antistjerne-holdning, som kler både han og liveuttrykket særs godt.

Konserten på Mono var antakelig en av de siste intimkonsertene i hovedstaden på en stund. Senere i høst spiller han akustisk i konserthuset. Og øker interessen som forventet er det bare Rockefeller som er stort nok for Thomas Dybdahl i framtiden.


Del på Facebook | Del på Bluesky

17. mai med Beharie og Thomas Dybdahl i Tivoli

(22.05.24) Oh my God for en sjelstemningsfull aften på Tivoli i København.


Prince sa du? John Legend? Nei, bare en fyr fra Sandnes.

(20.03.21) Extended Version eller rett og slett the ONLY version?


En mer utadvendt Thomas Dybdahl

(17.03.20) Mye skal visstnok være gjort med hjelp av en gammel spolebåndopptaker. Men det låter fint!


3 x 3 hurra for The Last Hurrah!!

(14.10.18) Platebransjen har samla seg om fredag som utgivelsesdag. Da passer det vel å oppsummere en søndag formiddag?


Mellomgenerasjonen leverer

(18.03.17) For noen unge herremenn vi har! Nå, i dag, i norsk popmusikk!


Høstens vakreste lydspor?

(14.10.13) Når vi skriver oktober, er det gjerne klart for ny plate med Thomas Dybdahl. Heldigvis.


Thomas Dybdahl: Flørtet og forførte

(30.04.10) (Oslo/PULS): "Det der var veldig forsiktig", sa Thomas Dybdahl til publikum under allsangen på "Cecilia". Så løftet taket seg nok en gang, da Dybdahl-publikumet ble forført av siddisen med den følsomme stemmen.


Thomas Dybdahl: Waiting For That One Clear Moment

(26.04.10) Kvalitet kontra kvantitet er stikkord man lett kan knytte til Thomas Dybdahl.


Thomas Dybdahl: Science

(11.10.06) Dybdahl leverer - og som han leverer! Men forvent ingen enkel reise. Her tar det faktisk en god stund før det dominerende kompet består av annet enn ståbass, fioliner og en saxofoinist på freebag'en. Rock? Ja, hva skal vi ellers kalle det? Altså: Rock - men likevel, i mangel av et annet begrep. For Thomas Dybdahl har virkelig lite eller kanskje absolutt intet med Chuck Berry og Elvis Presley å gjøre.


Rørende sterkt av Thomas Dybdahl

(19.03.04) (Oslo/PULS:) "Han kunne høre musikken bakenfor musikken, ikke den som var i luften og forplantet seg som vibrasjoner i steingulv og trevirke, men den egentlige, den tenkte musikken, musikken bakenfor musikken". Slik beskriver Erik Fosnes Hansen cellotonene i begravelsen til Herr Bolt i "Beretninger om beskyttelse", men ordene er minst like treffende for Thomas Dybdahls Rockefeller-debut i går kveld.


Thomas Dybdahl : Stray Dogs

(02.10.03) Noe av det mest treffende med Thomas Dybdahls debutalbum "...That Great October Sound" er hvordan han har arrangert låtene sine. Alle de finurlige detaljene, som krydrer og opphøyer låtstammene til himmels. Oppfølgeren "Stray Dogs" er om mulig enda sterkere, men opererer med litt andre muskler enn fjorårets utgave.


Mysteriet Thomas Dybdahl

(10.02.03) (OSLO/Puls): Hvor tar han det fra? Stavangergutten Thomas Dybdahl, som får meg til å angre på at jeg ikke inviterte både mora mi og naglebeltekompisene mine til konsert på John Dee fredag kveld?


Flerdimensjonalt Black Country

(22.10.25) På menyen: Barokk kammerpop, kunstrock, progressiv folk og eksperimentell rock med subtile skiftninger og variert musikalsk tilnærming. Black Country, New Road - til tonene av "I Dovregubbens hall" ankommer de scenen, etter at vi først har latt oss forføre av oppvarmerne Westside Cowboys’ skranglete americana med snitt av The Pogues.


Da Bruce Springsteen møtte veggen

(21.10.25) Han var i ferd med å bli verdens største rockestjerne. Samtidig var Bruce Springsteen på full fart mot stupet; han kunne ikke finne mening i noe han gjorde, selve livet virka meningsløst. Så lagde han «Nebraska».


Nonne - kompromissløs elektro-rock magi

(21.10.25) Ikke la deg skremme av navnet. Nonne er et band fra Tromsø med Erlend Skotnes på trommer, synth og elektronikk og Gustav Eidsvik på bass og vokal. Og dette er noe av det feteste som har kommet fra nord de siste årene.


Men rocken var så definitivt ikke død!

(20.10.25) «Det finnes ingen bra rockeband for tiden» leser jeg stadig vekk på SoMe. «Alt var så mye bedre før, og jeg hører bare på de gamle skivene mine!»


Slitesterke «Horses» holder seg godt live

(19.10.25) Betydningen av å høre et album fra første låt på side 1 til avslutningen av side 2 kan knapt overvurderes. Dette ble klart da ikonet Patti Smith, dypt involvert og konsentrert med hjelp fra selveste Lenny Kaye, valgte å gjøre ære på «Horses» - 50 år etter utgivelsen.


Knall rifftung rock’n’roll med The Hives!

(18.10.25) Blinkende westerninspirerte smokingdresser, frekk, eksplosiv rock n roll med punk energi og vittige kommentarer. The Hives ledes av en av verdens mest karismatiske og selvsikre frontfigurer – og han fronter et stramt, veloljet band. Vi koste oss glugg med rockeklisjeer og rifftung garasjerock som fungerer også i 2025.