Mysteriet Thomas Dybdahl

(OSLO/Puls): Hvor tar han det fra? Stavangergutten Thomas Dybdahl, som får meg til å angre på at jeg ikke inviterte både mora mi og naglebeltekompisene mine til konsert på John Dee fredag kveld?

---

Thomas Dybdahl / /

Av Anders Finslo // 10.02.03

---

Pop eller rock, vise eller western. Samme kan det være når varene blir levert i gullinnfatning. For skulle det hersket tvil før fredagens forestilling, så er all skepsis nå definitivt lagt til side.

Thomas Dybdahl pluss musikk er lik sant! Og kjærlighetsforholdet ser ikke ut til å skulle avta med det første. Konsertversjonen av "The Great October Sound" ble spilt med skrubbsulten nerve og intensitet, nærmest blottet for sleivspark og dødpunkter. Og den nye kraftballaden "Let It All Rain Down On Me" forsikret at unggutten heller ikke brant ut alle godbitene på fjorårets debutalbum.

Men Thomas Dybdahl har fått god hjelp på veien til å fylle John Dee til randen. Takket være hyppig radiospilling, musikkvideo og eksponering på øverste hylle i Platekompaniets filialer har debutplata nådd fram til over 7000 norske musikkentusiaster. Selv har han ikke brukt en eneste krone på markedsføring av plata, som ble spilt inn og produsert av Dybdahl i et lite trehus i Stavanger, der han bor.

Foreløpig går det litt tregt med bygdefolket, men i storbyene har Thomas Dybdahl vunnet anerkjennelse i plateversjon og fra scenekanten.

Og slik går det for seg når Thomas Dybdahl viser ansikt for platekjøperne i Oslo:

Scenen dekoreres med oransje teppegardiner og stuelamper. På gulvet står forsterkere som ser like gamle ut som gardinene, og inn kommer seks unge gutter med dress og skjorter med lange snipper. Verten skuffer ikke. De første fire låtene har han ikke engang tid til å titte på publikum. I stedet lukker han øynene og kliner til med like stødig stemme som på plate.

Omsider stopper han opp og smiler til publikum, ønsker alle hjertelig velkommen, og smeller i gang med radiohiten "From Grace". Melodien er gjenkjennelig, og stemningen den samme som på skiva, men arrangementet er større. Trommer, perkusjon, hammondorgel, bass og slidegitar trøkker og groover bak Dybdahls spinkle Fender Telecaster. På toppen driver hovedpersonen klokkerein vokalakrobatikk, fritt improvisert rundt sine egne melodier.

John Dee vugger taktfast, og Dybdahl svarer med å slå hæla i taket over høydepunktene "Adelaide" og hitsingelen "Love’s Lost" – denne gang med vrengegitar på refrenget, og to hissige tjenere med hvert sitt par trommestikker. Og i øyeblikk det grenser til å bli for mye av det gode, redder Dybdahl seg inn med ydmyke smil og artige gitarsoloer.

Selvhøytideligheten er like liten som spillegleden er stor. Og kanskje nettopp derfor blir det lett å glemme et par tilfeller av litt svakere låter.

Endelig varm i trøya viser Thomas Dybdahl fram kassegitaren, før han igjen løfter taket i finalerunden med to ekstranumre. Aller siste låt synger ellers Amerika-inspirerte Thomas Dybdahl på morsmålet, mens organist Ådne Sæverud stolt filmer et klappende publikum fra scenekanten.

En ydmyk og sjeleglad debutartist takker for seg med stjerner i øynene, kanskje halvparten så store som stjernene vi noterer i boka vår.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky