Thomas Dybdahl : Stray Dogs
Noe av det mest treffende med Thomas Dybdahls debutalbum "...That Great October Sound" er hvordan han har arrangert låtene sine. Alle de finurlige detaljene, som krydrer og opphøyer låtstammene til himmels. Oppfølgeren "Stray Dogs" er om mulig enda sterkere, men opererer med litt andre muskler enn fjorårets utgave.
Åpningskuttet "Rain Down On Me", som også ble sluppet på en ep i begrenset opplag for en tid tilbake, forteller mye om hvilke kvaliteter Stray Dogs sitter inne med. Det er selve låta som nå står i sentrum, anført av en mer utilsørt og åpen Thomas Dybdahl ved roret. Detaljene i kompet er redusert til et minimum, og heller erstattet med selve fylden i låtas identitet. Eventuelle 'tomrom' i lydbildet er erstattet med et mer framtredende stemmebånd, som i større grad enn tidligere viser allsidighet og tyngde i måten den brukes på. Thomas Dybdahl er liksom kongen på haugen nå, og det kler han særdeles godt.
Nevnte "Rain Down On Me" forteller mye om hvilken status Thomas Dybdahl har opparbeidet seg det siste året. For eksempel, en tommelfingerregel sier at radiolåter ikke skal overskride fire minutter i varighet. "Rain Down On Me" varer over seks minutter, men har likevel fått plass på NRKs spillelister. Det er fordi låta bærer sjeldent gode kvaliteter, og ingenting annet. Eller Platekompaniet, som har oppkalt tilbudskampanjen sin etter "...That Great October Sound", og plassert "Stray Dogs" på førsteplass på salgslista. Igjen står kvaliteten i sentrum. Salg og markedsføring har nemlig aldri vært prioritert hos "Team Dybdahl".
Thomas Dybdahl har det i fingra, han har det i hjertet, og han har det definitivt i strupen. For ikke å snakke om måten han klarer å skape synergieffekter av sitt eget multitalent. Alt peker samme vei, både i "Rain Down On Me" og resten av "Stray Dogs". Det betyr ikke at Dybdahl kjører på samme breddegrad hele tiden, heller at han klarer å svinge i dynamiske og spennende løyper gjennom hele plata uten å miste fotfestet.
I "Cecilia" er det teksten som står i sentrum. Låta handler om en jente som rømmer fra et sted og jakter på en ny tilværelse (som forøvrig er et gjennomgangstema på hele plata). "Pale Green Eyes" er backet opp av stemmen til Bertine Zetlitz. Thomas og Bertine i duett! Det klinger fantastisk i samspill med hverandre. Fantastisk, ikke klissete. Og snart følger "Honey", der hele Checkpoint Charlie (utested og utgiver for Dybdahls musikk) synger med på refrenget. Norges ukronede pop - og soulkonge er ikke selvhøytidelig, altså. Snarere tvert imot.
Stray Dogs slentrer videre i sakte marsfart. Velkalkulerte 'stillerom' gjør årets Dybdahl-versjon mye roligere og sovevennlig enn før, men samtidig er det litt for mye nerve i låtene til at jeg som lytter klarer å koble av. "Rise In Shame" og "The Willow" strekker seg foreløpig ekstra høyt opp på kvalitetsskalaen, både i melodistyrke og 'feeling'. Men kjenner jeg Thomas Dybdahl rett, så kommer nok også andre låter til å bli nye favoritter etterhvert som plata modner.
Så en liten appell til de av dere som ennå ikke har fått øynene opp for Thomas Dybdahl. Jeg var nemlig en av de som først rynket på nesa da han ga ut "...That Great October Sound", fordi jeg syntes han liknet for mye på Jeff Buckley. Snart fikk jeg oppleve Dybdahl i levende live, først i akustisk versjon - deretter med fullt band. Verken før eller senere har jeg sett en norsk artist med liknende sceneutstråling. Ta en titt på den nye DVD'n hvis du er i tvil. Musikken lever helt ut i fingerspissene på denne mannen, og kompisene i backingbandet harmonerer fantastisk med uttrykket hans. Thomas Dybdahl er alt annet enn en kopist.
"Stray Dogs" er den andre plata i Dybdahls annonserte "oktobertrilogi". Den tredje og siste plata er visstnok langt på vei ferdig. Jeg gleder meg allerede, men tviler på at jeg går lei av de to første før oktober 2004. "Stray Dogs" er kommet for å bli. Definitivt.
Del på Facebook | Del på Bluesky