Imponerende egenartet Dirty Three
Den nyere musikken er mer støyende, ildfull og har flere crescendoer enn den mer meditative musikken vi husker fra starten.
Dirty Three / Cosmopolite / 30.10.26
Melbourne-trioen Dirty Three er mer enn bare Nick Cave-sidekick Warren Ellis' spillopper, rockestjernelek og nærmest endeløse skravling. På Cosmopolite under Oslo World oppviste de også sin løsslupne musikalitet. Aller best var de i det mer lavmælte, melankolske stemningsleie - hvilket vi fikk mer og mer av utover denne nesten to timer lange konserten.
Dirty Three introduseres av Oslo World og Jazznytts Filip Roshauw som et av verdens beste band, vår fotograf sier det er tre karakterer som spiller hver sin melodi. Selv gjør de et poeng av at man ikke skal øve, man skal spille sammen live. Kanskje det er her mye av den levende signaturen i lydbildet deres kommer fra?
Det er kakofonisk og særegent, en opplevelse man ikke glemmer så fort. Strukturen er rotet, og virker ikke helt å henge sammen eller å være planlagt. Låtene er lange.
Fiolinisten - iblant tangentmann - Warren Ellis er det mest kjente bandmedlemmet. Dette til tross for trommeslager Jim Whites respektable resyme, som omfatter arbeid med artister som PJ Harvey, Bonnie Prince Billy, Cat Power, Courtney Barnett & Kurt Vile. Gitaristen Mick Turner har også gitt ut fine soloplater, og gjør en spesiell entre i gulljakke som han raskt kaster av seg før han kler seg ned til en Elvis t-skjorte.
Ellis lar også fiolinbuen fly gjennom luften ved flere anledninger, og lover bort en fiolin til en ung kvinnelig publikummer på første rad som bekrefter at hun har spilt fiolin, men nå ikke lenger har instrumentet i behold.
Fotografen vår må sågår låne bort kameraet for å bli avfotografert av den 61-årige fiolinisten. Bildene ble dessverre for mørke og ufokuserte til å ha verdi som annet en anekdote. Ellis står ellers ofte og spiller med ryggen mot oss.
Nærmest uanstrengt veller de opp et vidt spekter av følelser gjennom sin lidenskapelige musikalske innlevelse og tilstedeværelse. De to andre på et mer stillferdig vis enn den rabulistiske, eksentriske Ellis, som altså også snakker med publikum. Aller mest lar vi oss imponere over batteristen som vet akkurat når han skal krydre litt ekstra og hvor han skal holde tilbake, sakte og sikkert setter han sitt preg på musikken. Også Turners gitartoner er stemningsfulle og fine.
Ellis benytter fiolinen som den var en gitar med vreng. Pianoet slår han på med både bootsa og hendene, men kan også spille mer stemningsfullt a la det Cave gjør på deres filmsamarbeid.
Den i utgangspunktet instrumentale musikken deres er ikke lenger bare det. På Cosmopolite vil han etter å ha påkalt publikumsbrøl - og selv vært dets ivrigste forkjemper - at vi skal mane til livet døde mennesker. Nina Simone og Jimi Hendrix får være med, dog ikke Elvis. Det får holde at hans navn pryder t-skjorten, mener australieren før han går over til å hylle hunder. Han er oppriktig lei seg for å ha mistet sin egen hund Larry etter syv år. Det gjorde mye vondere enn tapet av den aldrende faren, mener han.
Vi får nesten hele deres ferskeste album, "Love Changes Everything". Den nyere musikken er mer støyende, ildfull og har flere crescendoer enn den mer meditative musikken vi husker fra starten. Det låter fortsatt forløsende og hypnotisk, trist, vakkert og håpefullt. Når samspillet de tre imellom faller på plass er det særegent og kaotisk, men også utrolig fint.
Det kan bli litt vel mye av den nesten formålsløse skravlingen til Warren Ellis, og hans nyfunnede rockestjerne-posering er ikke udelt kledelig. Likevel gir også dette på et forunderligvis mening, smått om senn - tross at vi nok fremdeles setter tidligere mer musikkfokuserte konsertopplevelser med denne gjengen en del høyere. Var de ikke så imponerende gode håndverkere kunne man ha avskrevet dem på grunn av spillmakeriet. Nå blir dette bare en tilleggsunderholdning.
"Sea Above, Sky Below" fra albumet "Ocean Songs" er kveldens åpenbare høydepunkt. Her oppviser trioen slik en herlig melankolsk flyt på låten de også tilegner Steve Albini.
Vi har ikke vært velsignet med for mange opptredener med Melbourne-trioen på våre breddegrader. Sist de opptrådte i Oslo var på John Dee, 29.april i 1999.
Men dette ble en overbevisende kveld også totalt sett selv om aftenen ikke helt levde opp til våre skyhøye forventninger.
Del på Facebook | Del på Bluesky