Prince sa du? John Legend? Nei, bare en fyr fra Sandnes.
Extended Version eller rett og slett the ONLY version?
Okay, la oss bare spesifisere. Dette er en anmeldelse av “Fever - Extended Version”. Endringen fra fjorårets album er en disk nr. 2 med 5 nye spor. Og for å spare oss alle for min Sandnesiske “mesjing” (ja, anmelder er også fra Sandnes, og jeg kan avsløre at jeg ikke er den aller største fan av “Fever”), forholder jeg meg kun til disse 5 sporene.
Vet du, jeg er positivt overrasket her, Thomas. “Fever” var albumet der man utforsket soul og funk, med en amerikanisert dypsindig stemme, noen John Legend-belts her og der, og en gjennomgående Prince-wannabe vibbe. Extended Version følger selvsagt den opprinnelige platas overordnede tematikk, men her er det dog noe som får den rynkete kritikerpannen til å jevne seg ut.
“Hard Liquor” går rett til trampefoten og hodenikken. Den er akkurat passe syrlig til at jeg anerkjenner dens egenart. Vi leker med tempo, vi leker med lydbilder - vannglass, kopper og kar, og vi leker med en skikkelig tight funkrytme. “A Little Something To Give” følger opp i samme ånd, men der lekentheten fra forrige spor er byttet ut med litt mer sinne, litt mer kokende blod. Bra, her er det ekte følelser.
“River” blir noe svakere for meg igjen dessverre, og “Who Am I Without You” ikke særlig bedre. Jeg foretrekker utfordringer, og her blir det litt vel mye kjærleik og kjærleik og kjærleik i den varme, velkjente funktropen.
Men det hentes inn igjen med siste spor “End Credits”. Virkelig! Et instrumentalt spor - som jo rulletekster gjerne er. Her hører man den genuine utforskningsgleden. Dybdahl er eksperimentell, han er på oppdagelsesferd og koser seg med det. Glade funkloops, fengende gitar slides - jeg smiler godt av trommingen og cymbalbruken.
Hører gjerne på “Fever - Extended Version” jeg, om jeg kan unngå å høre “The Original Version”.
Del på Facebook | Del på Bluesky