Buktafestivalen 2008: Dag 2

Det fine med festival er at ikke all moroa er ferdig i løpet av én kveld. Årets Buktafestival kunne dermed skilte med ikke mindre enn 3 dager med forlystelse, der dag 2 skulle vise seg å bli en av de sterkeste rent musikalsk sett.

---

/ /

Av Marius Nilsen // 05.08.08

---

Buktafestivalen 2008: God stemning foran scenen i Telegrafbukta. Foto: Gøran Børvik

Da Raga Rockers åpner ballet mens undertegnede enda tjener Pesetos til livets opphold, blir Tim Scott kveldens første offer for skråblikket fra kaffekoppen. For de som ikke kjenner til mannen, er nok vår egen Bjørn Berge en referanse som passer mer enn godt. Én mann, én gitar, samt mannens trampende fot er hva det hele dreier seg om, en kombinasjon som i dag skal vise seg å fungere riktig så bra. Mannens styrke ligger på mange måter i instrumentelle ferdigheter, der publikum får servert både virtuose og godt arrangerte fingerøvelser på 12- strengeren. Som vokalist gjør Tim Scott heller ikke skam på seg selv, og da er det ikke så mye som kan gå galt. Mannens mørke og desperate countryblues blir iscenesatt gjennom låtskriveri som på ingen måte er over the top, men som, i lys av settingen, absolutt fungerer godt nok. Aberet ligger i mangel på variasjon, der de aller fleste låtene synes å gli over i hverandre uten nevneverdig variasjon. Dermed er nok Scott en artist som nytes best i små doser, og i et tidsperspektiv der man ikke rekker å gå lei, men stadig lar seg imponere av mannens glimrende arbeid på gitaren.

Neste post på programmet er det tydeligvis mange som setter pris på, for stemningen i Telegrafbukta er upåklagelig idet Amund Maarud og The Grand entrer scenen med sin heseblesende rock'n'roll. Amund Maarud har gang på gang vist seg som en av landets mest habile gitarister innenfor rock og blues, og serverer også i dag et fyrverkeri fra seksstrengeren. Resten av bandet henger ikke langt etter, der særlig rytmeseksjonen sitter som ei kule. Henrik Maarud på trommer går Jason Bonham en god gang med sin lekne, dog kontante adferd bak slagverket, og vi får endatil servert en glimrende trommesolo godt ute i settet. Utdatert, forhistorisk og ikke hjemhørende på festival vil nok mange mene, men mannen kommer ut av det hele med både æren og stoltheten i behold. Og vel så det. Låtmessig ligger ikkke bandet så langt unna både Zeppelin og Wolfmother, samt legendariske Cream, så det er i grunn rimelig tradisjonell og, på mange måter, sliten musikk bandet befatter seg med. Likevel klarer bandet å gjøre noe sprekt og vitalt ut av det hele, og da sitter vi til slutt igjen med en glimrende konsert fra et fremmadstormende og sultent band, som absolutt er å regne med på den norske rockescenen.

Amerikanske Two Gallants er årets duo- alibi på Buktafestivalen, og står på mange måter for mye av det samme som Johnossi gjorde på fjorårets festival. Musikalsk er dette melodiøs poprock, med låter som glir lettere over i hverandre enn tynn melis på varm kakeglasur, om det sier deg noe. Bandet synes å bevege seg i de samme muskalske landskapene gang etter gang, og da blir dette verken særlig spennende eller vellykket. Verken Adam Stephens på gitar, munnspill og gitar eller Tyson Vogel på trommer og vokal er dårlige musikere, rent musikalsk er det absolutt habile, men når låtene kommer til kort, og arrangementene ikke er sælig interessante, blir dette nokså lite vellykket. Dessverre.

Danko Jones: Potent rock'n'roll fra Canada. Foto: Gøran Børvik

Etter at The Vibrators har servert et sett med energisk punk- rock i Paradisbukta, er det omsider, og endelig for mange, klart for Danko Jones og hans kumpaner. Det er ikke mer enn to år siden mannen gjestet festivalen sist, men det er tydelig at mange har kommet tilbake for å bivåne mannens musikalske ytringer nok en gang. En storslått og pompøs intro- tape introduserer det hele, men det går ikke lang tid før bandet entrer scenen. Med dagens barskeste gitarlyd, er det ikke mange som stiller på scenen med større autoritet og selvsikkerhet enn Danko Jones. Mannen rett og slett oser av selvtillitt og arroganse. Det er i tillegg noe ubehøvlet fandenivoldsk over mannen, noe han også til gangs beviser i dag. First Date og Dance fungerer glimrende som alltid, det samme gjør Baby Hates Me. I det hele og det store har Danko Jones etter hvert opparbeidet seg en solid back- katalog, og kombinert med en særdeles energisk, potent og selvsikker opptreden, blir dette mer boller enn du får kjøpt hos Tromsø Bakeri mellom klokken 09:00 og 17:00 mandag til fredag. RAWK!

Danko Jones: Noe for damene? Foto: Gøran Børvik

Buktafestivalens husband, Madrugada, har fått æren av å avslutte dag 2 av årets festival. Mange hadde nok trodd at bandet ikke ville være å se på en scenen igjen etter Robert Buraas' tragiske bortgang, men med hjelp fra både Alex Kloster- Jensen og Cato Thomassen, har bandet fortsatt sin triumferende ferd som et av landets absolutt største og mest populære band. Vel, nok dill dall, for det er tross alt konserten i dag som er under lupen.

Madrugada: Melankoli i moll. Foto: Gøran Børvik

Med identisk backdrop som Sivert Høyem hadde med seg på fjorårets festival, entrer bandet scenen til høystbydende applaus fra de fremmøtte. Ut fra høyttalerne toner det gjennomført melankoli, med et godt innarbeidet og gjennomført lydbilde. Nykommerne Kloster- Jensen og Thomassen har tydelig funnet sin plass i rekkene, for det hele låter umiskjennelig Madrugada fra første taktslag. Sivert Høyem har som vanlig en god dag på jobben, med en stemme som synes å holde i alt slags vær og vind.

Madrugada: Bassist Frode Jacobsen. Foto: Gøran Børvik

Låtmessing får vi servert låter fra hele bandets karriere, dog uten de støste overraskelsene. Whatever Happened To You? åpner solid, mens både Black Mambo og New Woman, New Man blir stående som minneverdige øyeblikk. Ekstranumrene, Electric, klassikeren fra førsteskiva, samt landeplagen Kids Are On High Street, er obligatorsike valg og låter man slettes ikke kommer bort fra om Madrugadas musikalske liv skal oppsumeres i løpet av to låter. Dermed sitter vi igjen med nok en god konsert fra Madrugada i Telegrafbukta. Kanskje litt vel trygt og tradisjonsrikt dog, men med nykomlingerne har bandet, om ikke akkurat fått en ny vår, iallefall tatt et steg videre, og fått tilført en sårt tiltrengt progresjon i soundet. Kanskje kaster jeg en brannfakkel her, men faktum er at Madrugada i dag låter større og mektigere enn noen gang tidligere. Da får det så være at det fra midtveis og mot slutten blir noe langtrekkelig til tider, for det er da begrenset hvor lang man kan holde oppe intensiteten med 4 moll- akkorder, samt en C- dur, satt sammen i stort sett den samme rekkefølgen. Vel, nok surmuling (dog er det vel akkurat dét melankoli dreier seg om?), for varene er levert og vel så det, og så veldig mye mer enn det kan vi vel ikke forlange?

Madrugada: Avsluttet dag 2 på årets Buktafestival. Foto: Gøran Børvik

Dermed er over halvparten av årets Buktafestival historie, og med bare én dag igjen trekker også årets festival mot slutten. Hvordan den fortonet seg, kan du lese mer om ved å følge linkene til venstre litt lenger opp på siden.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky