The Grand: The Grand

En av dette fjordrike landets desiderte beste bluesgitarister, Amund Maarud, har stablet sammen bandet The Grand. Med denne selvtitulerte skiva flørter de hemningsløst med rocken som sjanger og referansene drar seg så å si fra Hank til Hendrix. Her serveres rocken innpakket i en skitten og drivende god pakke som nok vil treffe de aller fleste rett i rockehjertet.


Åpningssporet ”Keep It Coming” er i samme gate som White Stripes (med overlegent bedre tromming) og representerer en forholdsvis myk start på skiva. Andresporet Freeloader ble også gitt ut på den kritikerroste Ep’n ”The Grand EP” og her øser gutta av alt de har å komme med; En hissig tamburin (det finnes!), kubjelle, pianosoloer, trommesoloer, bassoloer og et riffregn uten like.

Stakkatolåta ”Remedy” fører raskt tankene til kongene av ørkenrocken; Queens Of The Stone Age. Dette er en knalltøff låt hvor broder Henrik Maarud virkelig får pisket trommeskinnene så treverket knirker. Verset venter rolig før stormen av et orgel og åpne akkorder smeller til på refrenget, klassisk og herregud så flott!

En såkalt musikkviter fortalte meg en gang at alle akkordkombinasjoner allerede var brukt opp i løpet av historiens mange innspillinger, og at all rock derfor låt kjedelig i hans ører. Så hva gjør man da? Jo, man spiller det samme som folk har gjort før men bare i en annen rekkefølge og med en god dose feeling, som Maarud & Co.

For dette er overhodet ikke revolusjonerende eller originalt på noen som helst måte, men The Grand har levert en skive så solid og tro til rocken at det er en fryd for øret hele veien. Det eneste ankepunktet er at lyden er litt vel grumsete på enkelte spor og at den med fordel kunne åpnes opp en smule. Men dette er alt i alt et sterkt debutalbum fra The Grand og får du muligheten til å se dette lokomotivet av et band nær deg, så gjør det.

”I Need A Remedy! So Won’t You Give It To Me!”


Del på Facebook | Del på Bluesky

Buicken må holdes på veien!

(28.04.22) Det ryktes det at Buicken nå rygges inn i garasjen for godt. Det må ikke skje.


Amund Maarud - midt i americana

(09.03.22) Det er en nytelse å følge karrieren til Amund Maarud.


Amund Maarud: Dirt

(18.11.12) Dirt er et bra og dekkende navn for denne skiva. Amund Maarud er tilbake med møkkete og grumsete blues, som om det skulle vært snakk om et garasjerockbluesband med finesse. Han har til og med gitt Dirt et coverbilde av seg selv med et mer rufsete utseende enn tidligere. Redder han norsk bluesrock?


Amund Maarud: Electric

(14.09.11) Ingen direkte bluesmann lenger. Men for en rock’n’roller han er!


Buktafestivalen 2008: Dag 2

(05.08.08) Det fine med festival er at ikke all moroa er ferdig i løpet av én kveld. Årets Buktafestival kunne dermed skilte med ikke mindre enn 3 dager med forlystelse, der dag 2 skulle vise seg å bli en av de sterkeste rent musikalsk sett.


Norwegian Wood Dag 3: Veterantreff i Frognerbadet

(19.06.05) (Oslo/PULS): Endelig kom solen for fullt, og den dagen alderssnittet var definitivt høyest i Frognerbadet ble en strålende en. Crosby, Stills og Nash ble en høydare for de fremmøtte, men før den tid ble det både opp- og nedturer. Rapport fra dag 3 følger.


Amund Maarud: Commotion

(13.05.04) Regjerende norsk mester i bluesgitar, Amund Maarud, er på banen med sitt andre solo-album. Det kommer temmelig nøyaktig året etter debuten - og et og annet tyder på at han i framtida burde ha litt mindre hastverk. Du er ikke 25 ennå, Amund - du har god tid!


Hardrock og puddelpowermetall

(18.10.26) Hjelpes, tenkte jeg, detta låt rimelig garasjeband. Som i band som smeller på garasjeporter. Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg kom frem til at det nok skyldtes elendig miksing av trommene, som ble underbygget av en lengre trommesoundcheck mellom banda.


Imponerende, Avkrvst

(17.10.26) Smått amputert konsert for vårt vedkommende, men vi fikk med oss mer enn nok til å skjønne at Avkrvst er et band å holde et våkent øye med.


To himmelske kvelder med New Model Army

(16.10.26) Om låtlista fredag var bra, og full av hitsa deres, var den på lørdag spektakulær. To timer i himmelen, selv om vi er i djevelens røv.


Anita Skorgan snakker rett fra levra

(15.10.26) En vakker selvbiografi. Ei bok du blir glad av å lese, ei bok du blir lei deg av å lese. Og ikke minst – ei bok du blir tankefull av å lese.


Digg fredagsdisco på Park!

(14.10.26) Det er ikke mye å utsette på Ora the Molecule. Oslojenta som har jobbet med «de fleste» og serverer smektende 70- og 80-tallsrytmer med Chic-aktig funkbass, Madonna, ABBA og Moroder i miksen.


Neil Young glitrer på sitt 50. studioalbum

(14.10.26) Han har runda 80, men pøser ut gammelt og nytt stoff i et tempo som kunne ta pusten av en konfirmant. «Second Song» er noe av det aller beste han har gitt ut på denne sida av årtusenskiftet.