Norwegian Wood Dag 3: Veterantreff i Frognerbadet

(Oslo/PULS): Endelig kom solen for fullt, og den dagen alderssnittet var definitivt høyest i Frognerbadet ble en strålende en. Crosby, Stills og Nash ble en høydare for de fremmøtte, men før den tid ble det både opp- og nedturer. Rapport fra dag 3 følger.

---

Norwegian Wood Dag 3 / /

Av Odd Inge Rand // 19.06.05

---

Amund Maarud

Det startet imidlertid meget så bra. Vår nye gitargud Amund Maarud er nok mest vant til å spille på svette bluesklubber mye senere på dagen enn i solsteiken kl. 14.00, men her beviste han at han takler de fleste settinger.

Med broren Henrik Maarud på trommer, og et videre kompetent band av bass, orgel og perkusjon, ble Amund Maaruds sett en perfekt start på dagen. Han spiller ikke reinspikka blues hele tiden, men det er vaskeekte rock med en god dose blått tilsnitt.

"Let's Have A Good Time" sang Amund i sin første låt, og det var nettopp det alle fikk. I "She Loves Me, She Loves Me Not" viste også gutten at han innehar en meget bra stemme, som bidro også til en flott opplevelse.

Ane Brun

En av Norges fremste kvinnelige singer-/songwriter var neste ut. Ane Brun kom ut med A Temporary Dive før i år, og fra sin base i Stockholm har hun produsert mye interessant den siste tiden.

ANE BRUN: Fint og lavmælt sett. (Foto: Odd Inge Rand)

I Frognerbadet startet hun som på platen, bare i omvendt rekkefølge med "Rubber & Soul" før hun tok åpningssporet "To Let Myself Go". Ane Brun sto for Norwegian Woods mest nedtonede sett i år, med bare tre musikere som farget stemningene rundt Anes fine vokal og gitar.

"My Lover Will Go", tittellåta "A Temporary Dive" og "Humming One Of Your Songs" var alle pene før Ane Brun forlot scenen i Frognerbadet med "The Fight Song". Et fint sett og døse til i sommersola.

3 Doors Down

De amerikanske yndlingene i 3 Doors Down har ikke besøkt Europa stort. De er også et erkeamerikansk band i stil med Nickelback, Matchbox Twenty og Five For Fighting. Med andre ord pregløs dusinvare, intet mindre.

3 DOORS DOWN: Pregløst. (Foto: Odd Inge Rand)

I løpet av 3 Doors Downs første tre låter, hadde de også vært innom sine tre album med "Right Where I Belong" fra Seventeen Days, "Kryptonite" fra The Better Life og "Away From The Sun" som er tittellåta fra deres andre album fra 2002.

Brad Arnold er verdens hyggeligeste, og han synger kjempefint. Bandet låter bra, og alle låtene er fengende som fy. Men det blir akk så lite pregløst og det går som sagt ganske mange band på dusinet av denne sorten. Men som det eneste innslaget som engasjerte den jublende horden av de under 20 denne dagen, så fortjente de vel sin rett der oppe.

Jim Stärk

2005 kan vel fremdeles karakteriseres som Jim Stärks sjarmøretappe, etter at de gav ut den glimrende selvtitulerte platen sin før i år. Men fra scenen avslører Jim Stärk seg mer og mer som et skjørt band etter Asbjørn Ribes tangentfarvel.

Med en kassegitar som måtte være stemt i blinde og med dårlig hørsel, inntok Einar Stokke Fadnes, Inge Sørbrøden og Tom Rudi Torjussen scenen og maltrakterte "Morning Song" sønder og sammen. Ett av sine beste kort forspilte de altså med en gang.

JIM STÄRK: Er blitt for skjøre. (Foto: Odd Inge Rand)

Med perkusjonhjelp fra Euroboys' Anders Møller ble det mer rytme over sakene, men det er på den tonale siden det svikter for Jim Stärk i år. Gitaren ble ikke bedre før den ble byttet etter 3 låter, og den ellers glimrende "How To Get Around" ble også totalt ødelagt.

Eneste låt som fortjener strålende omtale var "Going Down That Lonely Road" der Fadnes endelig tok plass bak pianoet, og plutselig sang så mye renere også når han hadde trygg grunn under stemmen sin. Men det times lange settet ble trist avsluttet med favoritten "The Word That Makes You Sing" som hadde en slik rotete og vindskjev intro at man ikke kjente den igjen før verselinjen kom. Jeg håper og tror at noen inntar tangentrollen i Jim Stärk igjen, og redder liveinntrykket før det er for sent.

Crosby, Stills & Nash

Tidligere i vinter hadde Graham Nash og David Crosby det riktig så trivelig på Rockefeller. Og selv om de faktisk måtte spørre publikumet i Frognerbadet hvor de virkelig hadde spilt hen denne februardagen, er det en oppegående trio som reiser rundt i sommer.

GRAHAM NASH: Koste seg i Frognerbadet. (Foto: Odd Inge Rand)

Gjensynsgleden var til å ta og føle på når de tre entret scenen og et hippiepreget publikum på første rad lot nostalgien flyte fritt i 2 timer. David Crosby, Stephen Stills og Graham Nash gav publikum mye stoff fra gamle dager, men også nyere ting som de individuellt har hatt fingrene i.

Således var Nash- og Crosby-låten "Jesus Of Rio" et fint nummer, mens Stephen Stills' "Old Man Trouble" var helt strålende med en Stephen Stills som hamret fornøyd i pianoet.

Høydepunktene var mange, og tidlig fikk vi "Marrakesh Express" som ikke har mistet noen ting på alle disse årene. Videre var "Cathedral" pen med Graham Nash bak pianoet. David Crosby fikk sin "Almost Cut My Hair" mens Graham Nash vant publikum med "Love The One You're With".

STEPHEN STILLS: CSN's gitarhelt. (Foto: Odd Inge Rand)

En helakustisk "Southern Cross" gikk rett hjem, og det samme gjorde "Wooden Ships" før Crosby, Stills & Nash gikk av scenen etter to timer og dermed Norwegian Woods lengste konsert i år. En booking for de eldste i publikumet som gikk rett hjem, samtidig som det var flere av de unge som ble revet med av de tre energiske sjarmørene som er nesten 200 år til sammen.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky