My Midnight Creeps: Histamin

Skikkelig bråkete. Råbra. Et slags organisert Sex Pistols. Det går ikke nødvendigvis så fort hele veien, men hele holdninga er pønk.


Robert Burås spiller til daglig gitar i Madrugada. Alex Kloster-Jensen har samme funksjon i Ricochets. Når de nå, i anledning bandets andre langspiller, får følge av Anders Møller, trommis i Euroboys, smaker det mer enn bare litt supergruppe av My Midnight Creeps.

Det ligger snublende nær å si de låter som en mix av Madrugada/Euroboys/Ricochets. Det ville heller ikke være helt galt, men likevel gir sammenligninga feil assosiasjoner. I det minste ligger My Midnight Creeps milevis unna både Madrugada og Euroboys.

Musikken er enkel, rett-fram rock'n'roll - uten å være tradisjonell tregreps-rock. My Midnight Creeps har absolutt ingenting med Chuck Berry å gjøre. Vi skal mye lenger fram i tid for å finne røttene - heller til det tunge & kaotiske lydbildet som tidvis ble skapt i London mot slutten av 80-tallet.

Skal man holde noe mot dette bandet, må det være vokalen. Robert Burås synger ikke dårlig; han er bare en helt ordinær sanger. Men Sivert Høyem ville ikke passa til dette uttrykket. Iggy Pop hadde vært den perfekte vokalisten i My Midnight Creeps!

Låtmaterialet er suverent, og den musikalske framføringa enda mer suveren. My Midnight Creeps er kort og godt et band som henger sammen. Alt stemmer.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Vinnerne av Spellemannprisen 2007

(03.02.08) Hellbillies og Madcon stakk av med to priser hver under prisutdelingen lørdag kveld. En velfortjent pris gikk også til Robert Burås sitt My Midnight Creeps i kategorien "Rock".


Robert Burås er død

(15.07.07) Gitaristen Robert Burås er død. Venner fant ham i hans leilighet torsdag morgen, 12. juli 2007. Burås ble bare 31 år.


Helt ålreit, My Midnight Creeps

(16.03.07) (Kristiansand/PULS): My Midnight Creeps ga nylig ut sitt andre album "Histamin" til overveldende gode kritikker. I går gjorde gruppa en intim konsert for omtrent 100 publikummere på Charlie`s Bar i regi av TrashPop.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.