Roskilde 2006: fredag

/ /

Av Espen R. Hovelsen // 06.07.06

(Roskilde/PULS): Første band ut på den Orange scene var Kaizers Orchestra. Dette må vel være det største publikumet de har spilt for. At Bandet er populære i Danmark visste jeg, men at de skulle få med seg publikum til de grader på sin omparock, overrasket meg litt. Selve konserten var på det jevne for dem å være. De var nesten mer opptatt av å få liv i publikum enn å spille god rock. Det skjemmet konserten litt.

Fredag ettermiddag fortsetter voldsomt med EBM-pionerene Front 242. Belgierne har vært en viktig inspirasjonskilde for tung elektronisk musikk som house og industrial. De leverer et kaldt lydbilde og virker tidvis messende, tidvis mektig og melodiøst. Tunge rytmer blandet med attityden til gothrock skaper skikkelig liv blant et blandet publikum.

Om ikke Front 242 er mørkt nok, er Opeth noe for den svartkledde garde. Det er likevel litt galt å kalle Opeth bare et metalband. Til det er det for mange progressive elementer i musikken. Dessverre fikk ikke jeg med hele konserten, men det jeg så var mektig. Opeth kan gå fra vakker, akustisk, folkinspirert rock til hard metal på kort tid. Dette er så kompleks musikk, at det ikke står tilbake for Dream Theater. I motsetning til Dream Theater, blir aldri Opeth navlebeskuende.

Morrissey har i år igjen gitt ut et kritikerrost album. Vi fikk høre mange smakebiter fra Ringleader Of The Thormentours denne kvelden. Å kalle den gamle vokalisten i The Smiths et popgeni, er vel ikke å ta altfor hardt i. Her kom godlåtene som perler på en snor og fremføringen var god, selv om han ikke briljerte. Life Is A Pigstie gjorde seg med litt grandios lyd fra storscenen på Roskilde. Den pondusen denne låta savner på plata, fikk den live. Ellers spilte han også mange låter fra forrige album You Are The Quarry og fra perioden med The Smiths. Av de gamle låtene var Panic og How Soon Is Now høydepunktene.

Neste mann ut på oransjescenen var Bob Dylan. All ære til mannen som låtskriver, men dette var kjedelig greier. Mannen står rett opp og ned bak et el-piano under hele konserten. Det skaper ikke akkurat liv. Jeg går heller ikke på konsert med Bob Dylan for å se endeløse soloer av sessionmusikere. Stemmen hans holdt heller ikke lange tiden. Da han ga seg allrede etter litt over en time, var stemmen merkbart preget. Kanskje mannen bør nøye seg med å skrive musikk nå, for dette var begredelig. Jeg har sjelden blitt mer skuffet over en konsert, og jeg har vært på en god del.

Etter Bob Dylan var planen å se The Streets, men det ville visst mange andre også. Det ble så fullt på og rundt Arena at det bare var å rømme området. Her har festivalen gjort en bommert. Med sikkert 50000 tilskuere, burde The Streets vært satt på den største scenen.

Death Cab For Cutie ble redningen denne kvelden. Folk er sikkert uening med meg, men jeg mener disse er det største indierock/emo-bandet akkurat nå. Melodiene deres har akkurat den siste x-faktoren som gjør dem unike. Ben Gibbard har en særegen stemme og bandet spiller godt, men det er Gibbards eminente popteft som gjorde denne konserten. Høydepunkter? Hele konserten. Dette var en maktdemonstrasjon!

Kashmir var kjedelig live. De har ikke gode nok låter til å interessere noen andre enn det danske publikummet. Et par gode låter, gjør ikke en konsert. De gir heller ikke låtene noe ekstra krydder i forhold til på plate. Jeg har ingen tro på at disse kommer til å bli store utenfor Danmark. Hvis så skjer, er det ikke på grunn av denne konserten.

Tommy Lund-Pettersen