Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner

Sånn skal en rockekonsert være!

Death Cab for Cutie produserte allsangkor i Oslo sentrum.


Death Cab for Cutie / Sentrum Scene / 07.03.23


Nittittallet var stort for den lille byen Seattle, Washington. På størrelse med Oslo - men det virket som halve byen spelte i et eller annet dritfett grungeband. 141 km lenger nord finner vi Bellingham, WA, som aldeles ikke er kjent for grunge – stedet har i grunnen ikke så mange kjente navn – unntaket er Bear McCreary (som lager fantastisk lyd med sin hurdy-gurdy) og Death Cab for Cutie.

Opprinnelig hadde vokalist Ben Gibbard plan om en solokarriere, men 21-åringen fikk en platedeal og fant ut at det sikkert ville være kulere med et fullt band. Navnet tok de fra den store hiten ved samme navn av bandet “Bonzo Dog Doo-Dah Band”, som spilte låta i Beatlesfilmen “Magical Mystery Tour”.

Siden jeg normalt klager litt over at band speller så korte konserter, så kan vi ta det først: De spilte fulle 1t 50m. Det er nesten to timer med deilig, befriende, sofistikert, ærlig rock. For det er nettopp det Death Cab for Cutie spiller: Ærlig rock, som rock skal spilles og synges. Ikke blir det kjedelig heller – med et låtspekter som dekker hele dette årtusen er det godt spenn i materialet de ga oss.

“Asphalt Meadows” kom i fjor, og jeg er helt enig med Arild at dette er “særdeles sofistikert indie-rock”. Et nesten fullstappet Sentrum Scene var enig i det. At Gibbard syntes lokalet lignet på Moloko Milk Bar er det kanskje lov å være litt uenig i?

Den første virkelig store allsanglåta var “I Will Follow You Into the Dark” fra “Plans” (2005). Jeg blir alltid litt ekstra glad når en artist kan droppe å synge fordi hele salen synger med, og da mener jeg absolutt hele salen – selv de som sto aller bakerst sang. Det var mange allsanglåter, så jeg sjekket både foran scenen og helt bakerst.


Dette er hvordan en rockekonsert skal være. Det skal være mye folk i lokalet som koser seg, allsangtendenser, et band som bare speller og speller og speller, med et variert og spennende repertoar – og et band som synes det er kult å stå på scenen og hopper litt og tydeligvis digger å stå der.

Jeg har ingenting å kritisere. Dette var bare kos. “Asphalt Meadows” skal jeg sette på spillelista mi, for det rocka (den spillelista begynner å bli lang som et vondt år), og vi fikk mange fete spor derfra.

Ikke minst er Death Cab for Cutie et band man håper holder på i mange, mange tiår, og at de kommer med ny skive snart og ny turné og ny konsert i Oslo. Det er tross alt bare fire år siden sist, og etter responsen å dømme tipper jeg de synes det er sjitkult å spelle i Oslo!

Setliste: I Don't Know How I Survive, Roman Candles, The New Year, Cath..., A Movie Script Ending, Here to Forever, Black Sun, Northern Lights, I Miss Strangers, Crooked Teeth, Rand McNally, I Will Follow You Into the Dark, I Will Possess Your Heart, Your Heart Is an Empty Room, Asphalt Meadows, You Are a Tourist, The Ghosts of Beverly Drive, The Sound of Settling, Foxglove Through the Clearcut, Brothers on a Hotel Bed, Pepper, Soul Meets Body, Transatlanticism


Del på Facebook | Del på Bluesky

Ypperlig, Death Cab For Cutie

(13.06.26) Du skal leite lenge for å finne bedre indie-pop/rock.


Særdeles sofistikert indie-rock

(30.09.22) Her er det bare å nyte. Men ta deg tid til å lytte på ordentlig.


Roskilde 2006: fredag

(06.07.06)


Death Cab For Cutie på ny norgesvisitt

(14.12.05) Seattle-bandet Death Cab For Cutie spiller på Rockefeller i februar. De har siden forrige norgesbesøk på Garage vokst seg stadig større, og står nå på randen av det store gjennombruddet.


Death Cab For Cutie: Stille før stormen

(20.02.04) (Oslo/PULS:) "Again, thank you for pretending it's Friday night", sier en skuffet og sarkatisk Death Cab For Cutie-bassist Nick Harmer. Et fullstappet Garage er vitne til en av morgendagens garanterte indiepop-suksesser, likevel er publikum bare såvidt høflige nok til å klappe mellom låtene.


Arne Treholt – i et skimmer av gråsoner

(03.09.26) Brobyggeren som brente alle sine broer. Han som ikke sang i dur, heller ikke i moll – men noe midt imellom. Det fins mange måter å beskrive hva «gråsoner» betyr, og du får de fleste av dem anskueliggjort på Oslo Nye Teater.


Finere blir vel neppe indiepop?

(02.09.26) Det har aldri vært vanskelig å like Phoebe Bridgers, men for noen har hun kanskje vært smått utilgjengelig? «Lost Weekend» bør skaffe henne nye beundrere.


Lindrende Folk Bitch Trio

(02.09.26) De vakreste vokalharmonier strømmet mellom murveggene på Blå i Oslo tirsdag. Melbournes Folk Bitch Trio var på besøk, og leverte sin andre norske konsert etter å ha vært på Bergen Kunsthall dagen i forveien. Varmt og mildt opplevdes det.


Erykah Badu er endelig tilbake!

(01.09.26) Det har gått 16 år siden Erykah Badu ga ut sitt forrige ordinære studioalbum, "New Amerykah Part Two (Return of the Ankh)". Riktig nok fikk vi mixtapen "But You Caint Use My Phone" i 2015, og Badu har aldri egentlig vært borte. Hun har turnert, samarbeidet, DJ-et og fortsatt å være en av moderne R&Bs mest fascinerende skikkelser. Men et nytt album har vi ventet lenge på.


Svett rock med Lydsyn

(31.08.26) Vi fikk en oppvisning i god gammeldags rock med elementer av så vel klassisk hard rock, stoner og noe psykedelisk rock.


Lovende fra unge Beckham

(28.08.26) Han veit nok at han starter i motbakke. Men dette går ganske så bra.