Roskilde 2006: Torsdag

(Roskilde/PULS): Roskilde Festival 2006 ble et solfylt arrangement med mange musikalske höydare. Vi tar en tur tilbake til den danske musikkfesten og gir deg her noen inntrykk fra årets festival.

---

/ /

Av Espen R. Hovelsen // 04.07.06

---

Moroa startet på torsdag. Første bandet PULS` utsendte så, var Editors på Odeon. De spilte arrogant postpunk som tok publikum med storm. Det minner litt for mye om Interpol og høres nesten ut som en kopi. Låtmaterialet deres holder heller ikke til en hel konsert. Dette blir for ensformig i lengden.

Det danske bandet Whomadewho, som av en eller annen grunn var satt på Metropol, scenen for elektronisk musikk, var overraskende bra. I følge forhåndomtalen er musikken deres en blanding av disko og postpunk i gaten til !!! og LCD Soundsystem. Disko er det mye av her, men med kaninkostymer og et kjempehumør mangler de mørkheten til postpunken. Jeg vil heller kalle dem Danmarks svar på Datarock. En blanding av rock og 80-talls synthpop krydret med sprø innfall, kan gjøre bandet til livefavoritter på linje med våre egne Datarock og Don Juan Dracula.

Indiebandet DEUS har knapt rørt seg siden 90-tallet. Likevel virket de høyst oppegående med sin mollstemte rock. De oppnådde aldri samme status som Jesus & Mary Chain, og det er forståelig. For selv om gutta kan spille, mangler de virkelig gode låtene.

Dagens store skuffelse var Guns N’Roses, eller Axl Rose med band om du vil. Hvor oppegående gruppa var på storhetstiden på begynnelsen av 90-tallet skal ikke jeg spekulere i, men som det eneste bandet jeg så i løpet av festivalen som ikke kom i tide, hadde de noe å bevise i det de gikk på scenen. Når Axl presterer å starte konserten med noe sånt som ”Good evening, fuckers”, mister jeg enda mer respekt for det en gang så store bandet. At fyren ser ut som en tulling og raver rundt på scenen som en verpeløs høne, hjelper ikke stort. Stemmen til mr Rose manglet krutt, så forestillingen blei trist. Det virker heller ikke som låtene fra ”Chinese Democracy” holder mål. Ingen av de nye låtene holder samme nivå som klassikere som ”Sweet Child O’Mine”, ”Paradise City” eller ”You Could Be Mine”. De gamle klassikerne ble aldri mer enn et hyggelig gjenhør

Det var en opptur å se et per dags dato mye viktigere band enn Guns N’Roses avslutte torsdagen. Sigur Ròs leverte en time med svevende atmosfærisk rock. Her var det godbiter fra alle platene.

Det elleve mann store orkesteret spiller postrock av høy klasse. Lydmaleriene er vakre, men jeg savnet de store lydeksplosjonene vi finner på ”Aegetis Byriun” og som er typisk for postrock. Som flere andre islandske artister vil de ikke settes i bås og blander inn elementer fra flere stilarter, særlig klassisk. Resultatet blir mer vakkert enn mektig.

Avslutningen til Sigur Ròs er utilgivelig. De går på scenen fire ganger for å bukke, og leverer ingen ekstranummer. Arroganse kalles slikt. Dersom de er for fine for sitt eget publikum, kommer de til å miste det.

Tommy Lund-Pettersen

---

Del på Facebook | Del på Bluesky