Roskilde 2006: søndag

---

/ /

Av Espen R. Hovelsen // 06.07.06

---

(Roskilde/PULS): Den store rockedagen avslutter Roskilde ’06. Konsertplanen denne dagen ville få NME til å sikle. Den første NME-hypen for dagen er Arctic Monkeys. De spiller punka indie. Gladrock, men ikke akkurat nyskapende. Et knippe gode låter skiller dem fra den store massen indieband. ”I Bet That You Look Good On The Dancefloor” og ”Mardy Bum” viser at de ikke kjører seg helt inn i en fil, men har musikalsk spenn nok til å være interessante en hel konsert. Her går det fra rastløs rock’n’roll til slentrende, nynnbar poprock. De får bare tidvis med seg publikum, så hypen har kanskje ikke nådd helt til Danmark ennå. Etter den lovende debutplata skal det bli interessant om de klarer å følge den opp. Det gjorde ikke neste band ut denne kvelden

The Strokes sjokkerte nesten rockeverdenen med plata ”Is This It”. De har gitt ut to plater etter den, og ingen av dem har klart å følge opp suksessen. Det bar også konserten tydelig preg av. Det blir rimelig dødt blant publikum når de spiller nytt materiale. De klarer ikke helt å nå ut til publikum, og blir nesten bare bakgrunnsstøy bortsett fra på de mest kjente låtene. Det virker som om The Strokes sin storhetstid er over

Placebo har for lengst funnet sitt eget sound og rendyrker dette. Enkel, poppet, gothinspirert rock er deres varemerke. De har nettopp gitt ut albumet ”Meds”. Konserten på Roskilde brukte de tydeligvis til å promotere den plata. Her var det lite annet enn nytt materiale. Det er mange fine låter på den nye plata. Den nydelige balladen ”Follow The Cops Back Home” forkynner slett moral, men funker finfint live. Det samme med ”Because I Want You”, ”Meds” og ”Infra-Red”, men det er bare ”Song To Say Goodbye” som kommer opp mot deres beste plate ”Without You I’m Nothing”. Derfor er det synd og skam at ikke de er flinkere til å spille sanger fra hele karrieren. Noen gamle låter kom det. ”Every You, Every Me” og ”Black Eyed” var blant høydepunktene

Franz Ferdinand er nok en NME-hype. Den selvtitulerte debutplata av 2004 ble av mange regnet for årets album. Stort mer dansbar rock hadde knapt vært laget siden 80-tallet. Selv om andreplata ikke helt klarer å følge opp, leverer de sakene sine live.

Kaiser Chiefs er hypet opp til himmelen i hjemlandet England, men på Roskilde klarte de ikke å fylle Arena. De hang ikke med hodet av den grunn, men sørget for at publikummet som var der koste seg skikkelig. Catchy, dansbar rock har kommet fra mange britiske band etter Franz Ferdinands suksess. Få av disse bandene har samme humør og spilleglede som Kaiser Chiefs. Med låter som ”I Predict A Riot”, ”Everyday I Love You Less And Less”, “Oh My God” og “Time Honoured Tradition” er det umulig å ikke komme i godt humør. Bandet er høvdinger på scenen og får med seg publikum på sine sprell. Under ”I Predict A Riot” sprang vokalisten ut blant publikum og sang halve sangen midt i folkemengden. Slikt skaper stemning. Kaiser Chiefs er de nye kongene av engelsk danserock.

Roger Waters skulle spille ”Dark Side Of The Moon”. Før han kom så langt, spilte han et sett på over en time med en hitparade fra tiden i Pink Floyd ispedd noen fra hans solokarriere. Vi fikk høre blant andre ”Wish You Were Here”, ”Sheep” og en forkortet ”Shine On You Crazy Diamond”. Selv om han manglet resten av Pink Floyd, gjorde bandet jobben godt. Spesielt imponerte gitaristene, selv om jeg mistenker at de her var flere til å gjøre den jobben Pink Floyd gjorde. Det store ekstra på en konsert med disse gutta er lyset. Lyssettinga er som vanlig fantastisk når det kommer gamle medlemmer i Pink Floyd. I tillegg bruker Roger Waters storskjermene bevisst for å skape stemning. I løpet av første del av konserten får han også frem sitt politiske budskap. Han legger ikke skjul på at han ikke liker USAs utenrikspolitikk. Det kommer sterkest til uttrykk i hans egen ”Letter From Lebanon” som ga et sterkt budskap om å tenke på at det er det uskyldige folket, og ikke regimet som lider under en krig.

”Dark Side Of The Moon” var en opplevelse for livet. Selv om det ikke er min favorittplate av Pink Floyd, var det fantastisk å se og høre hele platen i ett. Publikum var helt stumme av begeistring. Når mannen avslutter med ”Another Brick In The Wall” og ”Comfortably Numb” eksploderer det både blant publikum og bandet, før det hele avsluttes med et brak.

Tommy Lund-Pettersen

---

Del på Facebook | Del på Bluesky