Særdeles sofistikert indie-rock

Her er det bare å nyte. Men ta deg tid til å lytte på ordentlig.


Dette er det ellevte albumet til Seattle-bandet Death Cab For Cutie, noen vil si det er Ben Gibbards ellevte under navnet Death Cab For Cutie.

Seattle er jo mest kjent for sine grunge-band – Alice In Chains, Soundgarden, Pearl Jam. Death Cab For Cutie befinner seg temmelig langt unna, men er minst like mye indie. Nylig hørte vi bandet gjennom deres cover av «Waiting For The Sunrise» på tribute-albumet til Yoko Ono, «Ocean Child» (2022).

Ben Gibbard kan kunsten å veksle mellom å ta det helt ned, og køle på. Som vokalist befinner han seg i det «pene» segmentet. Sondre Lerche, Neil Tennant (Pet Shop Boys), Nils Lofgren (E-Street Band).

Sjangermessig kan du gjerne tenke i retning The War On Drugs og The Mars Volta.

Albumet er breddfullt av usedvanlig god indie-rock, med et høydpunkt i «Pepper» - som selvfølgelig er et nikk til «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band».

Her har du "Here To Forever":


Del på Facebook | Del på Bluesky

Sånn skal en rockekonsert være!

(09.03.23) Death Cab for Cutie produserte allsangkor i Oslo sentrum.


Roskilde 2006: fredag

(06.07.06)


Death Cab For Cutie på ny norgesvisitt

(14.12.05) Seattle-bandet Death Cab For Cutie spiller på Rockefeller i februar. De har siden forrige norgesbesøk på Garage vokst seg stadig større, og står nå på randen av det store gjennombruddet.


Death Cab For Cutie: Stille før stormen

(20.02.04) (Oslo/PULS:) "Again, thank you for pretending it's Friday night", sier en skuffet og sarkatisk Death Cab For Cutie-bassist Nick Harmer. Et fullstappet Garage er vitne til en av morgendagens garanterte indiepop-suksesser, likevel er publikum bare såvidt høflige nok til å klappe mellom låtene.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.