Særdeles sofistikert indie-rock

Her er det bare å nyte. Men ta deg tid til å lytte på ordentlig.


Dette er det ellevte albumet til Seattle-bandet Death Cab For Cutie, noen vil si det er Ben Gibbards ellevte under navnet Death Cab For Cutie.

Seattle er jo mest kjent for sine grunge-band – Alice In Chains, Soundgarden, Pearl Jam. Death Cab For Cutie befinner seg temmelig langt unna, men er minst like mye indie. Nylig hørte vi bandet gjennom deres cover av «Waiting For The Sunrise» på tribute-albumet til Yoko Ono, «Ocean Child» (2022).

Ben Gibbard kan kunsten å veksle mellom å ta det helt ned, og køle på. Som vokalist befinner han seg i det «pene» segmentet. Sondre Lerche, Neil Tennant (Pet Shop Boys), Nils Lofgren (E-Street Band).

Sjangermessig kan du gjerne tenke i retning The War On Drugs og The Mars Volta.

Albumet er breddfullt av usedvanlig god indie-rock, med et høydpunkt i «Pepper» - som selvfølgelig er et nikk til «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band».

Her har du "Here To Forever":


Del på Facebook | Del på Bluesky

Sånn skal en rockekonsert være!

(09.03.23) Death Cab for Cutie produserte allsangkor i Oslo sentrum.


Roskilde 2006: fredag

(06.07.06)


Death Cab For Cutie på ny norgesvisitt

(14.12.05) Seattle-bandet Death Cab For Cutie spiller på Rockefeller i februar. De har siden forrige norgesbesøk på Garage vokst seg stadig større, og står nå på randen av det store gjennombruddet.


Death Cab For Cutie: Stille før stormen

(20.02.04) (Oslo/PULS:) "Again, thank you for pretending it's Friday night", sier en skuffet og sarkatisk Death Cab For Cutie-bassist Nick Harmer. Et fullstappet Garage er vitne til en av morgendagens garanterte indiepop-suksesser, likevel er publikum bare såvidt høflige nok til å klappe mellom låtene.


Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.