Quart 05: Nok en dag uten overraskelser
(Kristiansand/PULS): Quartens nest siste dag bød på få overraskelser. Audioslave gjorde sine saker bra, men det kan vel knapt kalles en overraskelse. Da var det mer fart over sakene på Club Quart, hvor de lokale countryrockerne The Violent Years leverte en forrykende konsert. Seks anmeldelser fra fredags-Quart følger.
/ /
SILVERBULLIT
Svenske Silverbullit måtte lide for at Audioslave nektet ølservering helt fremme ved scenen, og fikk derfor vanskelige arbeidsforhold da de fleste valgte å slappe av i solen med en kald en, fremfor å gå helt frem til scenen. Dette så ut til å prege våre naboer, som leverte en konsert helt på det jevne.
Deres siste plate Arclight har høstet gode kritikker fra en samlet musikkpresse, og publikum fikk derfor naturlig nok høre de fleste sporene fra skiva, som har vært ute siden i fjor. Det seksmanns sterke ensemble entret scenen med sola midt i panna, og publikum i hvilemodus. Musikken til bandet er ikke komponert til å være soundtracket til en solrik sommerkveld, og gruppen gjør seg nok mye bedre på en mørk klubb.
Som referanser kan det være fristende å trekke fem tidlig New Order og Primal Scream, men de kan også minne om britenes nyeste yndlinger Kasabian. På skiva har også vokalist Simon Ohlsson en tendens til å minne om Joy Divisions avdøde Ian Curtis, men til tross for at Ohlsson så ut til å være i sin egen verden, klarte han ikke helt å gjenskape den klaustrofobiske stemningen som preger plata.
Av låter verdt å trekke frem var den svevende avslutningslåten I Promise You og singelen Run flotte musikalske øyeblikk, som viste at bandet har potensialet til å nå veldig langt. Bandet spiller på Øyafestivalen i august, og skal vi tro responsen konserten deres fikk på Garage i Oslo tidligere i år, bør det være lov å håpe på en bedre opplevelse med svenskene.
(Tekst: Ole Magnus Storberget)
...AND YOU WILL KNOW US BY THE TRAIL OF DEAD
Texas-rockerne leverte en knusende solid forestilling sist de gjestet sørlandet. Den gang var åstedet Hallen, som nå brukes til filmvisning. I år varmet Trail Of Dead opp for Audioslave foran et mye større publikum på hovedscenen i Bendiksbukta.
Bandet som fikk sitt velfortjente gjennombrudd med den nesten legendariske "Source Tags & Codes" fra 2000, klarte ikke helt å leve opp til sitt gode rykte med "Worlds Apart" som kom tidligere i år. Likevel er bandet kjent for å være et fyrverkeri på scenen, og forventningene var relativt store før denne konserten.
 (Foto: Ole Magnus Storberget/PULS) |
Men, Trail Of Dead klarte ikke helt å finne seg til rette på den store scenen. Det var også ganske glissent foran scenen, noe som tyder på at diehard-fansen ikke var så mangetallig på sørlandet denne kvelden. Åpningen av konserten var forsåvidt fenomenal, men etter de første par låtene flatet det hele ut, og ble litt slapt og repeterende. Konserten avsluttes i kjent stil med trashing av instrumenter over en lav sko. Som veldig mange andre band på årets festival, lider bandet av å bli booket på en for stor scene og til feil tidspunkt.
THE SECRET MACHINES
Turen gikk videre opp til Plenen, hvor enda et Texas-basert band skulle vise seg fram. The Secret Machines var et helt nytt bekjentskap for undertegnede, men når programmet forteller om et geniforklart band med ekko av Pink Floyd, Hawkwind og My Bloody Valentine, må man jo sjekke det ut.
Dessverre, dette var også en mislykket booking. Interessen rundt konserten var lik null, og bandet utstrålte like mye karisma som en tørkerull. Nå er det vel ikke spesielt inspirerende å spille for et såpass uengasjert og lite publikum, men det er lov å prøve. Bandet framfører sin dørgende kjedelige dronerock, som riktignok kan spores litt til nevnte My Bloody Valentine, men kvaliteten er fraværende.
AUDIOSLAVE
Audioslave kjørte et sikkert show og ga fansen det de ville ha. Noe Soundgarden, litt Rage Against The Machine, men med Audioslave i førersetet.
Tidligere Soundgarden-vokalist Chris Cornell og Tim, Tom og Brad fra Rage Against The Machine må sies å være et stjerneband. En karismatisk vokalist, en bunnsolid rytmeseksjon, og gitarakrobatikk fra lille Tom Morello gjør dette til en særegen rett, lett å dra kjensel på.
 (Foto: Ole Magnus Storberget/PULS) |
Alt lå dermed til rette med en helaften med riffbasert tung rock. Og det fikk vi. Bransjens kanskje beste vokalist ledet an et stilsikkert forestilling, dog preget av mye gammelt låtmateriell, med kun tre låter fra gruppas siste bedrift i cd format Out Of Exile.
Ryktene om at Cornell ville ta frem sin akustiske gitar og spille Soundgardens Black Hole Sun stemte. Og under denne låten fikk mang en lighter noen minutters mindre levetid. Grei skuring fra Cornell, selv om vi savnet resten av Soundgarden. På slutten toppet det hele seg for fansen da Killing In The Name Of fra RATM, og deres egen Show Me How To Live jomet utover Bendiksbukta, og satte i gang elleville tilstander fremst ved scenen. Publikum var klar for mer, men bandet selv valgte å forlate åstedet sporenstreks uten ekstranummer i de forhåndsbestilte taxiene.
(Tekst: Ole Magnus Storberget)
THE VIOLENT YEARS
Dette var også et band som vi ikke kjente til fra før. Ikke så rart kanskje, ettersom vi snakker om et lokalt band uten platekontrakt. Beskrivelsen i programmet - i tillegg til at Magnolia Electric Co skulle spille på samme sted senere på natta - gjorde sitt til at Caledonien Hall ble stedet for kvelden. Det angrer vi absolutt ikke på! The Violent Years skulle vise seg å være et fantastisk nytt bekjentskap.
 ( Foto: Susanne Quist) |
Sixteen Horsepower er oppløst, men dette relativt ferske kollektivet fra sørlandet klarer utrolig nok å sende tankene til en konsert med kongene av countryrock. Vokalist Kenneth Bringsdal minner veldig om en tidlig David Eugene Edwards, og musikken er altså ikke langt unna den litt tidlige cowpunk-utgaven av 16HP. The Violent Years blir dog aldri noen kopi. De gjør sin egen greie, og har eget låtmateriale som virker å være av meget høy kvalitet. Live er de også totalt fremragende, og et begeistret publikum virker minst like imponert som undertegnede. Når man i tillegg tar med i beregningen av bandet har eksistert i et knapt år, vil vi forhåpentligvis ha mange gode Violent Years foran oss. Rett og slett et ypperlig liveband!
MAGNOLIA ELECTRIC CO
Med den særdeles kritikerroste skiva "What Comes After The Blues" i bagasjen, var det stilt store forventninger til konserten med kollektivet Magnolia Electric Co. Bandet som ledes av undergrunnscountryhelten Jason Molina - mannen bak bandet Songs: Ohio - stiller mannsterke på scenen, men lider faktisk av å måtte spille etter den forrykende forestillingen til Violent Years i forkant.
Tankene går automatisk tilbake til Neil Young, og det er liten tvil om at Molina sitter på en formidabel bunke godlåter. Til tross for at de tidvis klarer å gripe om lytterne, er det dessverre bare i korte perioder. Totalt sett en litt skuffende konsert sett i forhold til forventningene.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.