e.s.t.: Viaticum

e.s.t. - kanskje bedre kjent som Esbjörn Svensson Trio - er en jazztrio som etterhvert har oppnådd noe som nærmer seg popstatus. Det betyr på ingen måte at de spiller noe som er i nærheten av popmusikk; det betyr bare at de har bevegd seg langt utenfor de tradisjonelle jazzsirkler og har fått solid og varm mottakelse også der. "Viaticum" vil definitivt være med å bekrefte trioens enorme standing både i og utenfor jazzens innerste sirkler.


Det er nok ikke tilfeldig at bandet, eller kanskje rettere kollektivet, Esbjörn Svensson Trio etterhvert går under navnet e.s.t.. På alle slags vis er nemlig denne organismen mer og mer en enhet som ikke frontes av pianist Esbjörn Svensson lenger, men i like stor grad av hans medsammensvorne, bassisten Dan Berglund og trommeslager Magnus Öström.

Slik har det forsåvidt vært lenge. Svensson og Öström er barndomskamerater og har "alltid" spilt sammen. Berglund møtte de i 1993 og kjemien var tilstede fra første takt av. Fra starten av var det slik at Svensson sto for de fleste låtene og arrangementene, men med årene har dette også blitt en kollektiv oppgave og, som det står på omslaget til "Viaticum", her er alle låtene komponert, arrangert, framført og produsert av e.s.t.. Mer kollektivt blir det ikke!

Jazzfolket har alltid digga e.s.t, men de har sjøl vært veldig bevisst på at de ikke har ønska å bli satt fast i jazzbåsen. De har alltid spilt på ikke-jazzsteder og de har blitt forbundet med og turnert med ikke-jazzartister som bl.a. k.d.lang. Om de små bokstavene i bandnavnet har noe med hennes måte å skrive navnet sitt på, tror jeg neppe: e.s.t. har så lenge jeg har fulgt bandets overgang fra Esbjörn Svensson Trio alltid framstått som e.s.t..

Bandets utgivelser har de seineste åra havna på poplistene når det gjelder salg, spesielt hjemme i Sverige. Også i resten av verden er e.s.t usedvanlig populære og turneen de skal ut på i 2005 tar dem til Australia, Japan, Korea, USA samt Europa rundt. Videoene de fra tid til annen lager havner på MTV Scandinavia og lyd- og lyselementene i konsertene deres gjør også sitt til at e.s.t ikke framstår som noe A4 jazzband.

For meg er musikken de til stadighet lager likevel veldig jazz. Det som foregikk i legendariske Atlantis Studio i Stockholm på seinsommeren og tidlig på høsten i fjor, og som har blitt til "Viaticum", er en fortsettelse på det vi har opplevd siden bandet blei unnfanga i 1993 og som har vært ei kontinuerlig reise siden. Det er melodiske og usedvanlig vakre toneganger - ikke ulikt, men likevel helt annerledes enn musikken Tord Gustavsen Trio bringer til torgs - der det akustiske uttrykket blir ispedd enkelte små impulser også fra den "moderne" verden.

"Viaticum" og e.s.t. er ei på alle måter kollektiv og vakker reise. De tre kjenner hverandre og kan hverandre ut i fingerspissene og vet akkurat hva de skal gjøre til enhver tid for å gjøre denne reisa så spennende som mulig. Til tross for alt de har gjort de rundt 12 årene de har vært sammen, er de i stadig utvikling og "Viaticum" føyer seg vakkert inn i rekka av trioens milepæler.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Vellykket oppfølger fra jazz-trioen Rymden

(18.09.20) Rymden er nå klare med sitt andre album. I likhet med fjorårets «Reflections and Odysseys», er årets «Space Sailors» også en dobbel-LP. Begge fremstår som utsøkte på sin rikdom av detaljer. Men der forgjengeren gikk på oppdagelsesferd, byr den nye platen på selve skattkisten.


Esbjörn Svensson Trio: E.S.T. Live '95

(26.11.01) Esbjörn Svensson Trio har i løpet av det siste tiåret etablert seg først som Sveriges heftigste jazzband, deretter som ett av Europas mest originale kollektiv, for så å få stor og velfortjent oppmerksomhet også på den andre sida av Atlanterhavet. Hvordan bandet har utvikla seg fra midten av 90-tallet og nesten fram til i dag, får vi meget gode eksempler på her.


Nils Landgren/Esbjörn Svensson: Layers Of Light

(19.02.01) Trombonisten Nils Landgren og pianisten Esbjörn Svensson tilhører tetsjiktet blant verdensdelens jazzmusikanter. Hvem de er og hva de er rent musikalsk, er ikke så lett å si: Hver for seg og sammen nekter de seg nemlig bortimot ingenting når det gjelder tilnærming og sjangre. Denne gangen er det den svenske folkemusikken som ligger i bånn for duoens utforskninger.


Esbjörn Svensson Trio: Good Morning Susie Soho

(30.11.00) Esbjørn Svensson Trio har i løpet av de siste åra vokst seg inn i det ypperste tetsjiktet blant små band, og da snakker vi om på verdensbasis. Årets tilstandsrapport fra noen av Svearikets hippeste menn bekrefter dette inntrykket.


Jazzpianisten som ble pop-stjerne

(29.03.00) - Hva slags musikk spiller du?, spør kelneren. - Njaaa, svarer Esbjörn Svensson og drar på det. - Man får vel kalla det jazz...


Om å ta'n helt ned - pianolyrikk

(28.01.00) Mer helstøpt jazzpiano-trio tror jeg ikke jeg har hørt siden jeg opplevde Bill Evans for rundt 20 år siden. I mellomtida har jeg også hørt Keith Jarretts trio ved et par anledninger, hvilket skulle si det meste om hvor Esbjörn Svensson og hans våpendragere Dan Berglund på bass og Magnus Öström på trommer befinner seg.


Det basale jazz-uttrykk

(03.07.99) Det er noe med pianotrioen som format. Piano, bass, trommer. Det basale. Det blir litt som med løping i idretten. Esbjørn Svensson Trio representerer det eksellent basale.


Esbjörn Svensson Trio: From Gagarin's Point of View

(21.05.99) Esbjörn Svensson er i mine ører den mest spennende musikanten på den andre sida av Kjølen. I flere år har han sammen med bassisten Dan Berglund og trommeslageren Magnus Öström utviklet et eget trio-språk og med "From Gagarin's Point of View" har han nådd et nytt nivå.


Ujevnt denne gang, Viagra Boys

(14.12.25) Viagra Boys er fortsatt noe av det heteste du kan se på skandinaviske konsertscener. Søndag 7. desember gjorde de Sentrum Scene i Oslo til sin personlige lekegrind. Deres rene galskap, satire, fengende riff og lekne tilnærming gjør dem til et spektakulært skue som folk reiser langt for å se - og de innfrir alltid på et vis.


Hilma Nikolaisens jul

(10.12.25) Det peises på med kubjeller og klokkeklang og alt annet som hører jula til. Men dette er ingen vanlig juleplate.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!