Jim Hall: Jim Hall & Basses

En av de siste tiåras aller mest respekterte jazzmusikanter - spesielt blant medmusikanter - er utvilsomt gitaristen Jim Hall. Stadig nye generasjoner får ørene opp for hva Hall har betydd og betyr, og denne unike innspillinga med fem forskjellige bassister vil ikke akkurat svekke Halls anseelse.


Den nå 71 år gamle Jim Hall har gjennom fem tiår vært med på å prege moderne jazz. Han har vært med i uttallige konstellasjoner, og spesielt hans samarbeid med folk som Jimmy Giuffre, Lee Konitz, Sonny Rollins, Bill Evans og Art Farmer har satt varige spor etter seg i jazzhistoria. Halls spesielle klangoppfattelse og sterkt utviklede melodiske fornemmelse har vært en viktig inspirasjonskilde for en lang rekke musikanter, bl.a. gitarister som Bill Frisell, Pat Metheny og John Scofield.

Halls personlige innfallsvinkel til sound, melodiske linjer og luft i det musikalske uttrykket, har ført til at han alltid har likt å spille med bassister - og at bassister alltid har likt å spille med han. Disse møtene her er langt i fra de første duo-møtene Hall har hatt med bassister - fra før finnes det plateinnspillinger med både Ron Carter og Red Mitchell.

Her møter vi Hall i 13 "samtaler" med Scott Colley, Charlie Haden, Dave Holland, Christian McBride og George Mraz. I større eller mindre grad har Hall samarbeida med alle sammen de seineste åra, mens hans musikalske vennnskap med Haden går helt tilbake til 1959.

Her møter Hall, og vi, fem bassister med helt forskjellige måter å behandle den store fela på. Hall har hatt alle i bakhodet og vel så det da han skrev nye komposisjoner, og derfor har dette blitt ei meget variert og spennende reise.

Hall er kanskje den mest allsidige av alle jazz-gitarister på denne kloden og benytter sin fantastiske bredde til å tilpasse seg - men langt i fra anonymisere seg! - sine forskjellige venner og utfordrere. Her får vi hele spekteret fra nye originalkomposisjoner, via spontane improvisasjoner til kjent materiale som "Don't Explain" og "Besame Mucho", og ustanselig åpnes nye dører.

Jim Hall har vært med på å prege det moderne jazzbildet helt siden slutten av 50-tallet og absolutt ingenting tyder på at han har tenkt på å slutte med det. Disse møtene med fem av de ledende bassistene på den andre sida av dammen er nok en bekreftelse på at Jim Hall fortsatt sitter i førersetet. Jim Hall har vært og er en av de aller største, uansett instrument.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Grand Slam: Live At The Regattabar

(17.01.01) Bak bandnavnet Grand Slam skjuler følgende herrer seg: Gitaristen Jim Hall, saxofonisten og klarinettisten Joe Lovano, bassisten George Mraz og trommeslageren Lewis Nash. Det betyr noen av de aller heftigste gutta i klassen innenfor akustisk, moderne jazz. Bandnavnet Grand Slam - storeslem på godt norsk - brukes på idrettsspråket om noen som har vunnet alt. Jeg synes det er greit at disse fire tar det i bruk innen musikken.


Jim Hall: Ballad Essentials

(15.06.00) Spørsmål: Hva har de ”unge” supergitaristene Bill Frisell, Pat Metheny og Mike Stern felles? Svar: Deres store forbilde heter Jim Hall. En av grunnene til at det er slik kan vi høre her. Bedre balladetolker med plekter i hånd finnes neppe.


Jim Hall & Pat Metheny: Jim Hall & Pat Metheny

(06.05.99) Pat Metheny er i manges ører vurdert som den ledende moderne gitaristen. Jim Hall har i årevis vært Methenys inspirator og læremester. Når de to endelig har bestemt seg for å sette hverandre musikalsk stevne, kan det umulig gå galt.


The Chris Potter Quartet: Vertigo

(25.02.99) Saxofonisten Chris Potter er 27 år gammel og har allerede bekledd sentrale roller hos bandledere som Red Rodney, Paul Motian, Jim Hall, Renee Rosnes og Dave Holland. Ikke småtterier akkurat, hans unge alder tatt i betraktning - og det er heller ikke hans siste utflukt under eget navn.


Jim Hall: By Arrangement

(09.02.99) Det er fortsatt ingen grunn til å undre seg over at Jim Hall er gitarforbildet framfor noen for mange på denne kloden.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.