The Chris Potter Quartet: Vertigo

Saxofonisten Chris Potter er 27 år gammel og har allerede bekledd sentrale roller hos bandledere som Red Rodney, Paul Motian, Jim Hall, Renee Rosnes og Dave Holland. Ikke småtterier akkurat, hans unge alder tatt i betraktning - og det er heller ikke hans siste utflukt under eget navn.



Med så mange og fristende oppgaver i løpet av en relativt kort karriere, sier det seg nesten sjøl at det har vært ganske begrenset hva Potter har foretatt seg på egen hånd. Likevel har han fått tid til å lage flere innspillinger under eget navn. På den forrige, "Unspoken", fikk han assistanse av supergjengen Jack DeJohnette, Dave Holland og John Scofield - og det sier vel en hel del av hva slags standing unge Potter har.

Her har Potter tatt med seg bassisten Scott Colley, trommeslageren Billy Drummond (kunne han bli noe annet enn trommelager?) og gitaristen Kurt Rosenwinkel (i Motians Electric Bebop Band, sammen med Potter).

Til tross for at dette altså ikke er et fast arbeidende band, er det fire herrer som kjenner hverandre godt og som er sultne på å uttrykke noe felles med utgangspunkt i Potters egne låter. På tre av låtene får de assistanse av tenorgigant Joe Lovano, og han og Potters felles ekskursjoner er det både flukt og spenning i.

Potter sier han står i stor takknemlighetsgjeld til saxofonister som Charlie Parker, Lester Young og Sonny Rollins. Men han har også hentet mye fra modernister som Ornette Coleman og Dewey Redman, klassiske komponister som Bartok og Messiaen, verdensmusikk, funk og country-musikk. Setter man sammen litt av alt dette får man altså Chris Potters musikk. De som sitter igjen med en anelse om at det låter personlig har helt rett.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Jim Hall: Jim Hall & Basses

(25.06.02) En av de siste tiåras aller mest respekterte jazzmusikanter - spesielt blant medmusikanter - er utvilsomt gitaristen Jim Hall. Stadig nye generasjoner får ørene opp for hva Hall har betydd og betyr, og denne unike innspillinga med fem forskjellige bassister vil ikke akkurat svekke Halls anseelse.


Chris Potter: Gratitude

(04.04.01) Hver gang han tar ett av sine mange horn til sin munn, beviser Chris Potter hvorfor han er blant klodens mest ettertrakta saxofonister. Denne gangen går han historisk til verks.


Grand Slam: Live At The Regattabar

(17.01.01) Bak bandnavnet Grand Slam skjuler følgende herrer seg: Gitaristen Jim Hall, saxofonisten og klarinettisten Joe Lovano, bassisten George Mraz og trommeslageren Lewis Nash. Det betyr noen av de aller heftigste gutta i klassen innenfor akustisk, moderne jazz. Bandnavnet Grand Slam - storeslem på godt norsk - brukes på idrettsspråket om noen som har vunnet alt. Jeg synes det er greit at disse fire tar det i bruk innen musikken.


Chris Potter, en mann for Blå

(12.08.00) Sammen med Michael Brecker er Chris Potter kanskje verdens mest ettertrakta saxofonist. Hvorfor? Det viste han i samarbeid med tre av våre aller beste fra den oppvoksende slekt.


Jim Hall: Ballad Essentials

(15.06.00) Spørsmål: Hva har de ”unge” supergitaristene Bill Frisell, Pat Metheny og Mike Stern felles? Svar: Deres store forbilde heter Jim Hall. En av grunnene til at det er slik kan vi høre her. Bedre balladetolker med plekter i hånd finnes neppe.


Jim Hall & Pat Metheny: Jim Hall & Pat Metheny

(06.05.99) Pat Metheny er i manges ører vurdert som den ledende moderne gitaristen. Jim Hall har i årevis vært Methenys inspirator og læremester. Når de to endelig har bestemt seg for å sette hverandre musikalsk stevne, kan det umulig gå galt.


Jim Hall: By Arrangement

(09.02.99) Det er fortsatt ingen grunn til å undre seg over at Jim Hall er gitarforbildet framfor noen for mange på denne kloden.


Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.