Jim Hall: Ballad Essentials

Spørsmål: Hva har de ”unge” supergitaristene Bill Frisell, Pat Metheny og Mike Stern felles? Svar: Deres store forbilde heter Jim Hall. En av grunnene til at det er slik kan vi høre her. Bedre balladetolker med plekter i hånd finnes neppe.


Jim Hall nærmer seg med stormskritt 70 år, men er fortsatt i storform rent musikalsk. Hans mange utgivelser de siste åra og hans besøk til Norge har på alle vis dokumentert det. Vi snakker om en feinschmecker av aller ypperste klasse; mer smakfullt og stilsikkert gitarspill er det vel kanskje ikke mulig å frambringe.

Etter at han hadde gjort unna ”læretida” si hos bandledere som Chico Hamilton, Jimmy Giuffre, Ella Fitzgerald, Sonny Rollins og Art Farmer fra midten av 50-tallet og cirka et tiår framover, har Hall i stor grad leda sine egne band. Halls sound er umiddelbart gjenkjennelig og hans harmonisk svært langt framskredne gitarbehandling er like moderne i dag som den var på 50-tallet. Hans duo-ekskursjoner sammen med piano-lyriker par excellence, Bill Evans, forteller det meste om hvilken storhet vi har med å gjøre.

Ytterligere bekreftelse på storheten får vi på denne samlinga som er henta fra hans tre innspillinger på Concord som leder og to duoprosjekt med henholdsvis bassisten Ron Carter og pianisten George Shearing, alt gjort mellom 1981 og 1989.

Vi blir presentert for alt fra et knippe årgangsballader som ”Prelude To A Kiss”, ”Skylark” og ”Embraceable You” samt en låt med klare brasilianske overtoner – ”Beija-Flor” – til Halls egne, åpne ”All Across The City”.

Om det er i solo-tapning som i den overvakre tolkningen av ”Poor Butterfly” – som smakfullt nok kommer til slutt - eller i kvartettformat med sine mangeårige samspillere Terry Clarke på trommer (diskret, må vite!), Gil Goldstein på piano og Steve La Spina på bass, så er dette en manifestasjon på hvilken kapasitet Hall er i besittelse av
og hvor lyrisk og vakkert gitar kan spilles.

Vi har ingen problemer med å forstå herrene Frisell, Metheny og Stern.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Jim Hall: Jim Hall & Basses

(25.06.02) En av de siste tiåras aller mest respekterte jazzmusikanter - spesielt blant medmusikanter - er utvilsomt gitaristen Jim Hall. Stadig nye generasjoner får ørene opp for hva Hall har betydd og betyr, og denne unike innspillinga med fem forskjellige bassister vil ikke akkurat svekke Halls anseelse.


Grand Slam: Live At The Regattabar

(17.01.01) Bak bandnavnet Grand Slam skjuler følgende herrer seg: Gitaristen Jim Hall, saxofonisten og klarinettisten Joe Lovano, bassisten George Mraz og trommeslageren Lewis Nash. Det betyr noen av de aller heftigste gutta i klassen innenfor akustisk, moderne jazz. Bandnavnet Grand Slam - storeslem på godt norsk - brukes på idrettsspråket om noen som har vunnet alt. Jeg synes det er greit at disse fire tar det i bruk innen musikken.


Jim Hall & Pat Metheny: Jim Hall & Pat Metheny

(06.05.99) Pat Metheny er i manges ører vurdert som den ledende moderne gitaristen. Jim Hall har i årevis vært Methenys inspirator og læremester. Når de to endelig har bestemt seg for å sette hverandre musikalsk stevne, kan det umulig gå galt.


The Chris Potter Quartet: Vertigo

(25.02.99) Saxofonisten Chris Potter er 27 år gammel og har allerede bekledd sentrale roller hos bandledere som Red Rodney, Paul Motian, Jim Hall, Renee Rosnes og Dave Holland. Ikke småtterier akkurat, hans unge alder tatt i betraktning - og det er heller ikke hans siste utflukt under eget navn.


Jim Hall: By Arrangement

(09.02.99) Det er fortsatt ingen grunn til å undre seg over at Jim Hall er gitarforbildet framfor noen for mange på denne kloden.


Storslagent Gnars Barkley, men timingen skurrer

(07.03.26) Det er få som egentlig har gått og ventet på en gjenforening av Gnarls Barkley, men likevel er duoen bak monsterhiten «Crazy» tilbake med ny musikk nå i 2026 - nesten som om tiden plutselig er skrudd 20 år tilbake.


Can-can, kjærlighet, Sondre Lerche og coverlåter på steroider!

(06.03.26) Når teppet går opp på Chateau Neuf (for andre gang), er det som å tre inn i et Paris som aldri helt har eksistert, men som vi alle likevel kjenner igjen. (Vi så jo alle filmen på kino i 2001.) Rødt fløyel, fjær, glitrende korsetter og en scenografi som ikke bare antyder dekadanse, men nærmest kaster den i fanget på publikum. "Moulin Rouge! The Musical" er ikke en forestilling som nøyer seg med et dryss glitter. Her kommer hele konfettikanonen!


Kristi Brud - en opplevelse i levende live

(05.03.26) De er gode på plate. Men Kristi Brud på scenen er så mye mer - så mye mer, av alt.


Gluecifer - aldri har de vært bedre

(02.03.26) Allsangen ljomer. Biff trenger knapt synge sjøl. Energien på scena gjør at bandet stråler, og det smitter over. Noen konsertkvelder er bedre enn andre – dette var en av dem.


Levi Henriksen elsker Sverige

(02.03.26) Et helt album om Sverige? Ikke så rart, egentlig. Handlinga i Levis romaner er jo ofte lagt til Skogli, ei lita bygd utafor Kongsvinger som egentlig heter Granli. Derfra er veien kort til svenskegrensa – bare 3 mil, faktisk.


Bøye seg i støvet for Pil & Bue

(28.02.26) Pil & Bue. Hammerfest & Alta. Trommer & gitar. Følelser & kontraster.