Jim Hall: By Arrangement

Det er fortsatt ingen grunn til å undre seg over at Jim Hall er gitarforbildet framfor noen for mange på denne kloden.



I løpet av de fem tiåra gitaristen Jim Hall har vært i aksjon på den internasjonale scena, har han vært ansett som en av de aller største på sitt instrument. Blant samtidige medmusikanter har han alltid vært blant de aller mest ettertraktede samarbeidspartnerne, og når vi nå nærmer oss det nye århundret kan den nå 68 år gamle Hall sjøl velge og vrake i hvem som skal få lov til være med når mesteren går i studio.

Innspillinger med Hall har kommet i strie strømmer på 90-tallet, og det har hele tiden vært gitaristen som har stått i sentrum - ganske enkelt fordi mer smakfullt gitarspill ikke er å oppdrive.

Det blir forsåvidt bare understreket her, men det mest spennende er likevel at vi får møte komponisten og arrangøren Hall i større grad enn noen gang. Samtidig treffer vi ham også i noen unike musikalske møter. Bare åpningslåta, John Lewis' klassiker "Django", i akustisk gitarduett med Pat Metheny med bass- og trommekomp og et usannsynlig vakkert strykearrangement, er verdt inngangspengene aleine.

Slik fortsetter det utover, med besøk av storheter som Tom Harrell, Joe Lovano, New York Voices og Greg Osby. Arrangementene er skrevet for enten stryk eller messing, og det er like smakfullt gjort som gitarspilet til sjefen - enten det er på akustisk eller elektrisk seksstrenger. En spesiell stjerne går også til Halls faste følgesvenner på trommer og bass, Terry Clarke og Scott Colley, som er lojalt og sensitivt tilstede hele veien.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Jim Hall: Jim Hall & Basses

(25.06.02) En av de siste tiåras aller mest respekterte jazzmusikanter - spesielt blant medmusikanter - er utvilsomt gitaristen Jim Hall. Stadig nye generasjoner får ørene opp for hva Hall har betydd og betyr, og denne unike innspillinga med fem forskjellige bassister vil ikke akkurat svekke Halls anseelse.


Grand Slam: Live At The Regattabar

(17.01.01) Bak bandnavnet Grand Slam skjuler følgende herrer seg: Gitaristen Jim Hall, saxofonisten og klarinettisten Joe Lovano, bassisten George Mraz og trommeslageren Lewis Nash. Det betyr noen av de aller heftigste gutta i klassen innenfor akustisk, moderne jazz. Bandnavnet Grand Slam - storeslem på godt norsk - brukes på idrettsspråket om noen som har vunnet alt. Jeg synes det er greit at disse fire tar det i bruk innen musikken.


Jim Hall: Ballad Essentials

(15.06.00) Spørsmål: Hva har de ”unge” supergitaristene Bill Frisell, Pat Metheny og Mike Stern felles? Svar: Deres store forbilde heter Jim Hall. En av grunnene til at det er slik kan vi høre her. Bedre balladetolker med plekter i hånd finnes neppe.


Jim Hall & Pat Metheny: Jim Hall & Pat Metheny

(06.05.99) Pat Metheny er i manges ører vurdert som den ledende moderne gitaristen. Jim Hall har i årevis vært Methenys inspirator og læremester. Når de to endelig har bestemt seg for å sette hverandre musikalsk stevne, kan det umulig gå galt.


The Chris Potter Quartet: Vertigo

(25.02.99) Saxofonisten Chris Potter er 27 år gammel og har allerede bekledd sentrale roller hos bandledere som Red Rodney, Paul Motian, Jim Hall, Renee Rosnes og Dave Holland. Ikke småtterier akkurat, hans unge alder tatt i betraktning - og det er heller ikke hans siste utflukt under eget navn.


Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.