William Hut med Lisa Germano i baklomma

William Hut (aka Willy Marhaug fra Poor Rich Ones) har nettopp sluppet skiva Road Star Doolittle, PULS tok en prat med ham om den, om Poor Rich Ones og en hel rekke andre ting på en Oslopub en ettermiddag på sensommeren

Av Stig Aasheim // 10.08.01

---

Hvorfor William Hut?

- Vel, jeg tenkte jo at jeg skulle beholde de rolige og kjedelige sangene for meg selv da, og da er jo dette en måte å få det ut, hehe. Nei, men det er noe jeg kan drive med på fritiden da jeg har lyst og overskudd, og ettersom jeg aldri har gjort noe annet enn Poor Rich Ones tidligere så er det avvekslende og utfordrende.

Hva slags inspirasjonskilder har du til William Hut-prosjektet?

- Jeg har hørt mye på svulstig, nedpå og tilnærmet alternativ musikk i det siste, som f.eks. Mercury Rev og Flaming Lips. Via turnering i USA har jeg også oppdaget en del andre nyere band innenfor noenlunde samme sjanger, spesielt et band som heter Bright Eyes, de spiller på So What i august en gang og jeg vil anbefale folk en tur dit ja. Jeg tror det er den 27.

- Ellers er det jo mye av de samme inspirasjonskildene som jeg alltid har hatt, men jeg har prøvd å dra det i litt andre retninger enn det vi gjør med Poor Rich Ones. Men, R.E.M. har alltid vært mitt store fobilde, jeg hører kanskje ikke like mye på dem i dag som jeg gjorde, men det er liksom det bandet som har vært der hele tiden. Jeg blir jo også veldig ofte sammenlignet med Michael Stipe - stemmemessig altså - men det er noe jeg selv ikke klarer å høre, det er kanskje noe til tider, men ikke så mye at det er verdt å nevne hele tiden.

Det er jeg helt enig i, jeg vil kanskje heller trekke sammenligninger til vokalisten i Grandaddy.

- Takk for det, et fint band, har dessverre ikke hørt så altfor mye på det, men jeg har den siste platen deres. Men tilbake til forbilder, Lisa Germano er også en artist jeg har hørt mye på, og jeg har jo også en coverlåt av henne på Road Star Doolittle - "Wood Floors" - en usedvanlig fin låt som jeg bare måtte få ut til folket.

Er dette et hobbyprosjekt eller er det noe du vil sidestille med Poor Rich Ones?

- Nei, det er ikke et hobbyprosjekt, men det er fordi musikk for meg ikke er en hobby, men et sideprosjekt er det ettersom det ikke skal komme i veien for Poor Rich Ones. Dette er jo på mange måter mitt prosjekt, men jeg har jo hatt god hjelp av spesielt to stykker, produsent og multiinstrumentalist Even og Bjørn på keyboard. Bjørn er forøvrig også med i Poor Rich Ones, har vært med på turneer i halvannet års tid og er nå medlem.

- I tillegg har jeg jo også hatt diverse gjesteartister her og der, vokalisten fra Sister Sonny er blant andre med. Men, det er altså jeg som kommer i studio med låter som jeg spiller for de to andre, vi snakker litt om låta, blir enige om hva vi kan gjøre - og gjør det. Vi har ikke øvinger som jo er vanlig i band, dette betyr - tror jeg - at vi får et helt annet uttrykk enn med bandkonseptet.

Hva med Poor Rich Ones da, hva skjer fremover?

- Vi drar til USA om ikke altfor lenge og skal gjøre ca. 20-25 konserter på østkysten. Vi gjorde oss unna med vestkysten tidligere i sommer, så når vi er ferdige nå har vi gjort omtrent 50 konserter over there, og det er jo veldig gøy.

Hva slags oppslutning har dere i USA?

- Vel, det er stort sett meget bra, omtrent fulle hus uansett hvor, kommer jo litt an på størrelsen på lokaler og sånt.

Ja, hvor store er stedene dere spiller?

- Det varierer vel fra steder med kapasitet på ca. 200 og opptil 5-600, jo større byer og rockemiljøer, jo større scener som regel, derfor blir det jo større steder i Los Angeles enn i Salt Lake City. Vi kommer vel også til å spille på større steder nå på østkysten ettersom universitetene setter i gang igjen etter ferien, da blir det jo flere folk.

Er dere headlinere eller support for andre kanskje mer kjente lokale band?

- Dette varierer også, forrige gang dro vi første uken med ett band, og de neste to ukene med et annet, begge disse var fra Seattle, og da var det jo naturlig at de var headlinere i det området av landet. Men i California hadde vi et større navn og derfor headlinet vi der. I tillegg er det nesten alltid et eller to lokale band som spiller først på kvelden.

Dere satser altså på det amerikanske, og norske, markedet, hva med andre land?

- Vi kommer til å satse litt mot Sverige, Danmark og Tyskland fremover. England er alltid interessant, men der har vi allerede brent oss litt en gang, vi begynte i feil ende med showcase'r for plateselskaper og sånt, i stedet for å satse på å spille oss inn i folks bevissthet.

Tilbake til Norge, William, og mer spesifikt Bergen, er det en trist by, jeg tenker da på at det er veldig mye melankoli i musikken derfra for tiden?

- Nei, det er vel ikke spesielt trist, er vel heller det at den musikken som slipper ut og over fjellet gjerne er av samme sjanger i forskjellige perioder. For en fem-seks år siden var det jo veldig popbasert, mens det nå er det melankolske som på en måte dominerer.

Hva med det tette samarbeidet band i mellom, hvorfor det?

- Slik er det vel alle steder tror jeg, det er jo lettere å ringe en du kjenner som bor i samme by enn å gå over bekken. Med Poor Rich Ones derimot kan vi tillate oss å tenke litt annerledes ettersom vi har litt friere økonomiske rammer, det betyr at vi ikke spiller inn platene i Bergen lenger, og at vi på forrige platen hadde gjesteartister fra Oslobandet Cato Salsa Experience.

Har du forøvrig noen tanker om musikkbransjen, jeg personlig er veldig opptatt av og nærmest farlig fascinert av svensk musikk (ikke svenskemusikk!). Hva kommer det av at svensk musikkbransje ser ut til å være i besittelse av en utømmelig kilde av talenter innenfor rockescenen, og da tenker jeg på det at det er så veldig mange som kommer seg utenfor landets grenser, blant annet til Norge?

- Det er mange sider som kan belyse denne saken, men for det første har eksport av musikk vært en del av bransjen i Sverige i lange tider, mens i Norge har vi begynt å komme etter de siste par årene, og knapt nok det. Et eksempel jeg har på dette er fra PopKomm i Köln for en del år siden, vi var der med Poor Rich Ones, og den norske standen hadde en hvit A3 side påtrykt Norway og et par stykker som sto og presenterte. Den svenske standen var på størrelse med en tennisbane og alt var i blått og gult.

- Så kommer det med innstilling og selvtillit, svenskene tør i mye større grad å være rockestjerner, de er det fullt og helt. Her hjemme er ikke det så vanlig, men det kommer det også.

Ja, da har du jo også det med image, man kan like det eller ikke, men for mange er dette viktig og i en del tilfeller er det også viktig for å ikke bli en av mengden. Og da tenker jeg ikke nødvendigvis på at det skal være sminke og stæsj.

- Ja, det har du rett i, man må levere en helhetlig pakke, og dette er noe vi er blitt mer bevisst på i de senere årene. Men for å ta en helt annen ting som norske band i stor grad brenner seg på så er det jakten på kontrakt med de store selskapene, mange tror tydeligvis at det er løsningen på alt, men det de ofte ikke tenker på er at EMI Norge, for å ta et eksempel, bare er et lite distribusjonsselskap. Hovedkontorene til disse selskapene tar jo ikke automatisk i mot med åpne armer det de måtte sende avgårde, de sitter jo kanskje allerede på femten andre band i samme genre. Og faren med dette er at du har lukket de fleste dører når det gjelder utenlandssatsing, derfor har vi valgt å være trofaste mot Rec90, de lar oss prøve våre egne veier mot utlandet. Vi prøver hele tiden å bygge ut vårt nettverk av labler og management og vårt mål er å ta alle disse så langt som det går og deretter gå videre til andre. Det er klart at dette gjør oss mer interessante for andre selskaper, da de kan se at vi har solgt en del plater og har oppslutning på konsertene. Så det er viktig å holde alle dører åpne!

WILLIAM HUT: Miniturnérer ( )

Hvor kan folk få se William Hut live denne gang?

- Det blir en miniturne med Trondheim, Oslo, Stavanger, Stord - av alle steder - og til slutt Bergen. Det er alt vi rekker før USA-turen. Oslo-konserten er forresten samme dag som Øya-festivalen, og det er jo ikke nødvendigvis noe pluss, men folk med festivalpass kommer billigere inn på John Dee etterpå.

Til slutt, i disse valgkamptider må jeg jo spørre om du er opptatt av politikk og om du har tenkt å stemme?

- Jeg har jo nettopp funnet ut at jeg må forhåndsstemme før jeg drar til USA, jeg kommer riktignok tilbake til Norge dagen før valget, da skal jeg se Radiohead i Oslo, men jeg må jo stemme i Bergen så da er det like greit å gjøre det før jeg drar. Jeg har ikke bestemt meg enda men, politikk er jo litt vanskelig. Som i USA så blir jo politikken styrt av media og det betyr at sånne fillesaker som bensinpriser og alkoholpriser blir avgjørende, det er jo ikke det som er viktig, men det viser vel bare at vi har det veldig bra her i landet. Vi har det for bra til at folk bryr seg i alle fall.

Og da gjenstår det bare å anbefale de som i det minste bryr seg om god musikk å ta turen til John Dee i Oslo fredag 10.august, samt de andre stedene han kommer i løpet av veldig kort tid.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky