William Hut: Versus The End Of Fashion Park

William Huts nye soloalbum representerer et høyst nødvendig motstykke til den ellers utslitte skranglemoten som hersker blant norske singer-songwritere om dagen. Særlig når mannen med landets mest behagelige poprøst løfter seg opp på melodinivå med "tvillingvokalist" Richard Holmsen i Delaware, føles "Versus The End of Fashion Park" som et verdig tilskudd i platesamlingen.

Av Anders Finslo // 20.01.04

Hele produksjonen er kløktig konstruert etter klangen i stemmebåndet hans; enten den er alene med kassegitaren, eller i selskap av fullt orkester med strykere. Slik vokser det frem en helhet og identitet, som både forsterker de gode låtene og kamuflerer middelmådige.

Denne "kamuflasjen" stikker samtidig kjepper i hjula for lyttere som ønsker seg et langvarig forhold med "Versus The End Of Fashion Park". William Hut virker litt stivbeint og distansert i intim-formatet. Det er som om han er avhengig av miksebordet for å kunne formidle nærhet og personlighet i musikken. For selv om det høres fint ut til slutt, synes jeg å merke denne "distansen".

William Hut fungerte bedre i Poor Rich Ones der han kunne utfolde seg fritt og pompøst over storslåtte gitarer. Nå omgås han heller hviskende strykere og stillegående synth-vegger. Og hvis det er representativt for fremtidens William Hut, er jeg redd han også vil utflankere seg selv som en av de mest sentrale skikkelsene i pop-Norges stolhetskatalog.

Komposisjonene viser også liten progresjon i forhold til hva William Hut tidligere har levert. Stort sett repeterer han de samme melodivendingene og teknikkene han har har brukt, og etter min mening slitt ut, gjennom fem plateutgivelser (fire PRO-plater og en soloplate).

Fem av de totalt tolv låtene er imidlertid så sterke og/eller interessante at de verdt litt oppmerksomhet:

"King Of" åpner plata i en brennheit intimatmosfære av tangenter og fiolin, sammen med en myk og høytidsstemt Hut-melodi. Det er akkurat som låta forsøker å kjempe seg ut av noe trykkende og innestengt; en slags stille sorg over et eller annet. For første og eneste gang klarer William Hut å skape assosiasjonsbilder og bevegelse i kroppen min med samme kraft som sine overmenn Tom McRae, David Kitt og Matthew Jay. Refrenglinjen "..in the meantime/You're king of it all" likner på fjorårets uforglemmelige "..I wouldn't change a thing" med Oslo-bandet Jake Ziah (et av de sterkeste sørgerefrengene i 2003).

I "Black" går William Hut på slang i Tom McRaes melodikatalog. "A Structure, built on purpose, painted black", synger Hut som om han skulle vært snytt ut av nesa på McRae (William Hut har forøvrig oppført McRae på takkelista!).
De fleste hadde ikke turt å være så utilsørt frekk som dette. Men William Hut tør, og belønnes med en gripende melodisterk affære, som han rettferdiggjør som som sin egen med lekre detaljer og vendinger. En utypisk, men likefullt knallsterk Hut-komposisjon.

"For The First Time" er kanskje mer spennende i formen enn den er sterk, men ved hjelp av programmerte rytmefigurer og et rullende synth-tema på refrenget stikker den seg ut som et giftig motstykke til en ellers udynamisk og forutsigbar plate. "Path" er et annet unntak, der Sissy Wish puster friskt og vakkert i duettsang med William Hut.

"I remember, Last December" byr på platas sterkeste sekunder med et fantastisk arrangement av blåsere, fiolin i samspill med standardbesetning av gitar, bass og trommer. Dessverre er vokalmelodien litt for svak til å løfte låta ytterligere, men for en gang skyld klarer han i hvert fall å være nedtonet og spennende på en gang.

"Versus the End Of Fashion Park" er en god plate, men skuffende med tanke på hva William Hut har gjort tidligere.