U2 i København: Akkurat slik skal dette bandet hedres!

(København/PULS): Anført av Bono og The Edge innledet U2 Europa-delen av ”The Elevation Tour 2001” i et tropevarmt København fredag kveld. I en ren maktdemonstrasjon viste de et fullsatt Forum at de ikke har glemt hvor de befant seg på slutten av 80-tallet. Det er nemlig rock’n roll det er snakk om.

---

U2 / /

Av Anonym // 09.07.01

---

Som et av få stadionband er det nok bare U2 som enda klarer å fylle opp de største arenaene - uten å samtidig reise rundt på en ren greatest hits turne. Nå var det ikke mer enn 10.000 i Forum, men de kunne sikkert ha fylt opp arenaen tre ganger til… minst. Vi skal selvfølgelig ikke glemme Bruce Springsteen i en slik sammenheng, selv om en slik sammenligning blir litt søkt. Poenget er at U2 på sine konserter hele tiden tar med mellom seks og åtte låter fra deres ferskeste album, uten at dette begrenser responsen blant publikum i det hele tatt.

Både nye og gamle fans er akkurat like engasjerte og entusiastiske selv om de ikke får servert alle de gamle hits. Dette viser hvor høyt U2 står som band og hvilken status de har. Ikke mange band eller artister kan gjøre så mye eksperimentelt og nytt, og likevel komme så godt ut av det. Dette er styrken til U2. At de etter tjue år er like selvkritiske, og som en konsekvens av dette evner å fornye seg, gjør at de helt sikkert kan holde på i tjue år til.

Som nevnt skulle kvelden stå i rockens tegn, men dog uten staffasje. Effektmessig sett var dette langt fra så forrykende som det vi fikk i kjølvannet av de to foregående albumene, men musikken er den samme og den er definitivt like bra. Og, ikke minst… den står i fokus.

Om ikke Bonos uttalelse i forbindelse med utgivelsen av "All That You Can’t Leave Behind" - "dette skal bli en rock’n roll-plate" - helt holder stikk, så kan vi definitivt slå fast at det gjør det live.

Allerede på åpninga, hvor de innledet ”Elevation” med Beatles' ”Sgt. Pepper Lonely Hearts Club Band” på tape, kunne man ane hvor dette bar. At de startet i en fullt opplyst sal forsterket bare jubelen blant publikum da lysene ble slukket og flerrende lys overtok. Da var klokka 21.20 og vi var bare i starten av en to timer lang oppvisning.

Så kom ”Beautiful Day” hvor hele salen sang med på refrenget, - it’s a beautiful daaaaay! Enklere kan det vel ikke sies for å beskrive stemningen der og da. Derfra og ut hadde Bono & Co publikum i sin hule hånd. Bandet ga alt - og publikum ga alt.

På dette tidspunkt kunne man allerede kjenne det eneste som var negativt denne kvelden; den ekstreme varmen inne i Forum. Eller som Bono sa det i innledningen til ”Until The End Of The World”:

- - The vikings came to Ireland, they traveled back here… guess it was because of the heat.

THE EDGE: Derfor ble han gitarist. ( )

Denne sangen har etter hvert blitt fast inventar på setlista, og det er jo lett å skjønne hvorfor. Sett bort fra at låta faktisk er ei live-låt så spørs det nok om ikke The Edge, mannen som bare trenger de tre lyseste strengene på gitaren for å spille rock’n roll, har hatt sine sterke ønsker rundt denne. Du kan se det på ham, at nettopp de riffene han her får dra i gang - det er det som gjør at han valgte å bli gitarist.

Vi gikk over i en alltid funky versjon av ”Mysterious Ways”, før ”Kite” tok over med en opplagt The Edge liggende i bakgrunnen. Nå var vi inne i et parti hvor publikum bare lyttet og fikk hvilt seg litt ut etter en hard start.

”Gone” var første låt ut fra albumet "Pop" og det kunne virke som om mange ikke kjente til denne, eventuelt at de ikke kjente den igjen. Dette skyldtes nok i stor grad at låta er relativt støyende og at Bono falt litt i mellom alle riffene til The Edge. Lyden var vel ikke helt perfekt, heller.

”New York” avsluttet en foreløpig rolig del, før allsangen igjen skulle ta seg opp og vi var i gang med ”I Will Follow” fra bandets tidligste periode. Stemningen steg, og for første gang denne kvelden var det de eldste som styrte allsangen.

Det fortsatte med ”Sunday Bloody Sunday”, men da var absolutt alle med. Nå tok det bokstavelig talt helt av! Med en hopping, klapping og synging som helt sikkert førte til at folk langt inn i Fristaden begynte å undre seg om verden var i ferd med å gå under. Og det er et stykke dit fra Forum!

Bono kunne sikkert spart seg for å synge på refrengene, om han i det hele tatt gjorde det, for dette var publikums greie. Det var kanskje for å få synge selv at han på slutten gikk over til noen verselinjer av Bob Marleys ”Get Up, Stand Up”? Eller rett og slett for å fortelle de nede i Fristaden at de bare skulle ta det med ro.

Ridende på en bølge fortsatte Bono selvsikkert med å synge Beatles' ”In My Life” uten akkompagnement, mens resten av bandet tørket av seg litt svette og gjorde seg klar til ”Stuck In A Moment”. Deretter dedikerte Bono ”In A Little While” til mannen som gjorde at U2 fant ut at det var musikk de ville satse på; nylig avdøde punklegende Joey Ramone.

ADAM CLAYTON: En beskjeden mann som villig lar andre få rampelyset. ( )

De gjorde en nydelig versjon av denne før bandet flyttet seg frem på catwalken for å gjøre ”Desire” og ”Staring At The Sun” - akustisk. Og publikum var igjen med på en allsang som fikk hårene på nakken til å reise seg av begeistring. På sistnevnte trakk Larry Mullen Jr. og Adam Clayton seg tilbake, og lot Bono og The Edge nyte publikums respons alene.

- If you twist and turn away… If you tear yourself in two again… If I could, yes I would… If I could, I would let it go.

Trenger man å si mer for å forklare med en undertone av begeistring at de hadde tatt med ”Bad” på settet denne gangen? En av de få litt innadvendte låtene fra U2, men for en låt og for en stemning den skaper live. Man blir bare stående å nyte i en salig tilfredshet med et håp om at den aldri skal ta slutt.

I et intenst og nærmest religiøst øyeblikk glemmes ”Bad” likevel fort idet rødt bakteppe av lys fyller scenen og The Edge setter i gang. Det er klart for ”Where The Streets Have No Name” og den salige stemningen går over til ellevill entusiasme. Vi snakker om å hedre et band slik et slikt band skal hedres! Og når publikum igjen er i ekstase - hvorfor ikke også spille ”Pride” før man avslutter hovedsettet?

Slik blir man rock-ikon, idol eller hva det måtte kalles. Selv om man bare er fire godt voksne gutter fra Dublin.

Etter en kort pause kommer de på igjen med en knallsterk versjon av ”Bullet The Blue Sky”. Denne gangen er det Mark Chapman, John Lennons drapsmann, som får unngjelde - og Bono har igjen fram lyskasteren vi kjenner fra coveret til "Rattle And Hum". Nærmere 1987/88 kommer du ikke i dag med dette bandet.

Sett bort fra etterfølgende ”With Or Without You”, som kanskje er deres mest kjente låt. I et monotont lys står Bono fram som selve definisjonen på ulykkelig kjærlighet, ikke minst gjennom den teksten han har skrevet. Forsterket av den monotone bassgangen fra Adam Clayton, viser U2 for n’te gang denne kvelden hvorfor de har en fanskare som de har.

Før de går i gang med de to siste låtene, benytter Bono muligheten til å takke publikum for at de gir U2 et lykkelig liv. Med en stemning i salen som tilsier at følelsen er gjensidig er de i gang med ”One” og publikum har dermed fått det de har kommet for. En konsert de sent vil glemme.

At de avslutter med ”Walk On”, tilegnet den burmesiske opposisjonspolitikeren og Nobelprisvinneren Aung San Suu Kyi, gjør at alle kan gå hjem i solidaritet - etter å ha bidratt til å gjøre denne konserten til det den ble. En fenomenal oppvisning i hvordan samspillet mellom publikum og band kan gjøres til en opplevelse begge parter kan leve lenge på.

Det er dejlig å være norsk i Danmark. Spesielt når du får tilbringe to timer sammen med fire førtiåringer som tror de er tjue. I positiv forstand.

Setliste: Elevation/Beautiful Day/ Until The End Of The World/ Mysterious Ways/ Kite/ Gone/ New York/ I Will Follow/ Sunday Bloody Sunday/ In My Life (intro)/ Stuck In A Moment/ In A Little While/ Desire/ Staring At The Sun/ Bad/ Where The Streets Have No Name/ Pride Ekstra: Bullet The Blue Sky/ With Or Without You/ One/ Walk On

---

Del på Facebook | Del på Bluesky