Tre «ulovlige» U2-herligheter

Lurer du på hvorfor mange av oss i en periode betrakta U2 som «verdens beste band»? Her kommer tre bevis på at vi ikke var helt på jordet.

U2

Av Arild Rønsen // 11.07.25

---

Men stopp en hal! Det viser seg at jeg kom til å høre disse albumene ved en inkurie. Ingen av disse albumene har «publishing». De er altså per definisjon aldri utgitt. Men i noen dager var de likevel å finne på Tidal. Der ble de liggende helt til jeg gjorde Tidal oppmerksom på saken. Undertegnede har altså på sett og vis skylda for at de fleste av våre lesere aldri får ta del i herligheten.

Nedenstående skal således leses som en «vanlig» plateomtale; på den tida da jeg trodde disse albumene var tilgjengeliggjort på «lovlig» vis, ikke bootlegs. PS! Idet jeg publiserer denne artikkelen, ser jeg at lyden av konserten på Tiffany’s i Glasgow, 24 . mars 1983, stadig er tilgjengelig på Tidal.

***

Jeg hadde nesten glemt hvilket gnistrende live-band de var. Her får du tre live-album i samme slengen, fordelt over bandets mest formative år.

Det første albumet er henta fra konserten på The Malibu Club, Long Island, New York, 13. desember 1981. Real klubbstemning. På scenen, et band som er noe helt annet enn den «britiske invasjonen» på 60-tallet. From Ireland, of course. U2 veit at de står på skuldrene til giganter, men de ble aldri noe blues- eller rock’n’roll-orientert band.

U2 var på denne tida ensbetydende med moderne rock, kort og godt. Nyveiv, het det vel her i landet. Og ingen band i denne sjangeren kom noen gang i nærheten av U2s kvalitet. I Norge kan bare ett band sies å være i nær slekt med U2 – DumDum Boys.

Den andre utgivelsen stammer fra konserten på Tiffany’s i Glasgow, 24 . mars 1983. De hadde kanonalbumene «Boy» (1980), «October» (1981) og «War» (1983) å hente låter fra. «Sunday, Bloody Sunday» og New Year’s Day» står selvfølgelig fram, men den drøye timen er kjemisk fri for dødpunkt.

I 1983 var U2 fortsatt et tvers igjennom skikkelig rockeband, fri for annet effektmakeri. Det syntes også i valget av bonus/coverlåter – «Help» (The Beatles) og «Maggie’s Farm» (Bob Dylan).

Med få unntak («October»), er det bånn pinne fra start til mål, og Bono leker allerede med det som etter hvert skulle bli en av hans yndlingsøvelser – å dra inn tekst- og melodilinjer fra klassikere som egentlig har lite med U2 å gjøre. «Candle in the Wind» (Elton John), «Satellite of Love» (Lou Reed), “Can’t Help Falling in Love” (Elvis Presley) – og brudemarsjen (kommer seint, midt i «Angel of Harlem»).

The Edge spiller overraskende mye piano, men instrumentalt er U2 i bunn og grunn en gitartrio pluss vokalist. Trommer, bass og gitar – men The Edge låter ofte som et helt band aleine. Han er en enestående flink gitarist, og samspillet med Adam Clayton (bass) er historisk bra.

Da skrur vi klokka fram til 28. august, 1993. Hjemmebane, RDS Arena, Dublin. U2 har for lengst erobra verden med «The Joshua Tree», «Rattle and Hum» og «Achtung Baby». De ønsker velkommen til tonene av Beethovens 9. symfoni; passende, for en kvartett som begynner å få stormanns-smerter. Men «Zoo Station», åpningslåta fra «Achtung Baby», sitter som et skudd. Lydbildet er annerledes enn for ti år siden, utivda, eksperimentelt. Men det er fortsatt lyden av bare fire fantastiske musikere.

Konserten varer i godt og vel to timer, og har mye mer enn greatest hits å by på. Bono synger virkelig som en gud der han ofte går utenom studioversjonen, og forsøker seg på falsett så høyt at han lattermildt må gi opp. (For å høre studioversjonen av hans falsett, anbefaler jeg hans vidunderlige duett med Frank Sinatra i «Iv’e Got You Under My Skin».)

Bandet byr til de grader på seg sjøl. Jeg stopper kanskje litt ekstra opp ved «Even Better Than The Real Thing» og «Mysterious Ways» - og ikke minst en knall utgave av «Numb». Bandet oser av sjøltillit; nå kan de tillate seg alt – og uansett lande trygt på begge beina. «Bad» er forresten ekstatisk bra!

Liker du U2, så unn deg disse fire timene live. Om jeg var dem, ville jeg tatt utgangspunkt i materialet fra 1993-konserten i Dublin. Lagt ut på veien, og erobra verden igjen. Disse gutta er 20 år yngre enn Dylan og McCartney!

---

Del på Facebook | Del på Bluesky