U2: No Line On The Horizon
I tiårets siste fase finner U2 det for godt å igjen skifte kurs. Fra "Joshua Tree" til "Achtung Baby" var kursen enkel å lese, og det samme gjentok seg fra "Pop" til "All That You Can't Leave Behind". Nå er det imidlertid ikke greit å vite hva de funderer på.
Først av alt følger albumet No Line On The Horizon etter en svært middelmådig single. Der All That You Can't Leave Behind fikk en kjempeboost etter "Beautiful Day" og How To Dismantle An Atomic Bomb fikk det samme med "Vertigo", har ikke No Line On The Horizon fått vinger ved hjelp av "Get On Your Boots".
Senere tvert i mot har de kanskje fått støvelen i baken, men med albumets sterkeste spor "Magnificent" er Bono og The Edge tilbake til noe som kan virke tidlig 80-talls. Bonos vokal er høy og klar (makter han dette live?) og The Edge-gitaren er tilbake i Boy-, October- og War-modus.
"Moment Of Surrender" er stemningslåten, selv om han er rimelig langt unna "Still Haven't Found What I'm Looking For". Videre er "Unknown Caller" en helt grei bakpå-låt, med fine gitardetaljer.
"Get On Your Boots" og "Stand Up Comedy" er mer funky og groovy enn at det er bra låter, mens flere av de andre bidragene skrider forbi uten å sette seg på farlig mange lyttinger.
No Line On The Horizon er et dristig album uten en klar retning, og uten de helt sterke låtene.
Del på Facebook | Del på Bluesky