U2 - Miami - Is it getting better...?

(Miami/PULS): - That was the first night - for you..., meldte en anpusten Bono, hengte kassegitaren over sine skuldre og framførte de kjente & kjære & bevingede ord: - Is it getting better? Med hånda på hjertet kunne jeg svart: - No, right now - it couldn't be any better. Likevel... Kanskje var mine
forventninger bare alt for høye. Kanskje var det bare noe med lyden. Kanskje var setlista innimellom smått odd. Eller kanskje hadde U2 bare ikke mer enn en en helt grei dag på jobben? Bono, The Edge, Adam Clayton og Larry Mullen Jr. var på sitt beste gnistrende gode! Likevel ikke helt i 100. Her følger alt du trenger å vite om det som skjedde da Elevation Tour 2001 tok av i Miami i går kveld.

---

/ /

Av Arild Rønsen // 26.03.01

---

Miami er forresten noe upresist i denne sammenhengen, som å si at Vikingskipet på Hamar ligger vegg i vegg med Bislet Stadion. Konserten fant sted i National Car Rental Center i en by som heter Sunrise, en times kjøring nord for Down Town Miami.

Til konserten!

De kan bare begynne å glede seg, de som er så heldige å få tak i de billigste billettene. De får nemlig ståplass, og befinner seg - bokstavelig talt - inne på scenen.

Elevation Tour 2001 skytes ut fra et hjerteforma sceneområde. Midt foran scenen er det gjort plass til rundt 200 mennesker, publikum som
befinner seg inne i U2s hjerte. Rundt dem fyker Bono på evig vandring. Scenen er for øvrig ikke større enn at den hadde fått plass inne på
Rockefeller.

Med fullt lys i salen kommer de på; Mullen, Clayton, The Edge, Bono. De hilser pent, og drar i gang "Elevation". Det måtte selvfølgelig bli
den; sangen som har gitt navn til en hel verdensturne.

Midt i låta slukkes lyset, og effekten er astonishing. Med ett ser vi bare Bono - og vi snakker pop-stjerne... oh, boy.

Ved siden av undertegnede sitter Espen Thoresen og gisper: - Jævlig bra, Bono! Jæ-ve-lig bra!

Det dukes for "Beautiful Day" - og hvilken dag dette ser ut til å bli i Florida!

Vokalisten slipper å synge refrenget; det tar de 20.000 i salen seg ypperlig av på egen hånd. - Touch me!, synger Bono, idet han befinner seg
helt i enden av U2s hjerte. Folket hyler, og her er det i hvert fall ingen som tenker tanken at Paal Waaktaar var mannen som først
tenkte ut denne geniale pop'en.

Det er godt mannen ikke er prest, tenker jeg - slik jeg ofte gjør når jeg ser Ole Paus. Noen mennesker har det bare med å kunne holde publikum
sånn; i sin hule haand - og faktisk se ut til å kunne utrette mirakler.

Over scenen får jeg øye på fire tv-skjermer. De er sort/hvite, forblir slik gjennom hele showet, og inngir en Joshua Tree-feeling.

Vi er i gang med "The End Of The World", og Bono flørter uhemma med de som har betalt minst for aa komme inn. Han ligger så nær at alle
som vil kan ta på'n, og der kommer også The Edge ut på vandring.

Bono henger i publikum - eller omvendt - og Herr Thoresen utbryter i rein ekstase: - Hvorfor er det ingen som tør å ta'n på pikken! Det hadde de gjort i Norge!!!

Alt virker nedstrippa. Genialt enkelt. Ingenting annet enn fire coole kiser og musikken. Men så faller vokalisten av scenen! Det ser i hvert fall
ekte ut, og alt kunne altså gått helt gæren't. Bono på trynet ned til de aller heldigste i salen - og der kunne Elevation Tour 2001 fått en
tragisk tidlig slutt... Men slik går det ikke.

For snart er våre øyne klistra til The Edge. Han har tatt plass ved sitt keyboard, lengst oppe på publikums venstre side. Han slår an riffet til
"New Year's Day", mens sanger'n i bandet er ute for å bomme øl av publikum...

U2: Fire mann på scenen. Punktum. ( )

Our Kid, heter det gjerne i Oasis-sammenheng. Men her er han, in person - Our Man.

The Edge forlater keyboardet til fordel for en forrykende - og så høyt det er! - gitarsolo. Før vi er over i "Stuck In A Moment (And You Can't Get
Out Of It)".

Den har litt soul over seg på skiva, et inntrykk som bare forsterkes i live tapning - trass i at her ikke fins en eneste trompetist eller saxofonist.
U2 på scenen er fire mann. Punktum.

Bono benytter anledninga til å kjæle med sin bassist mens The Edge tar seg av den nydelige falsett-sangen. Dette er virkelig sinnsvakt bra!

Men så skjer det noe. Alt tas ned, og de spiller en låt jeg ikke kjenner (men som jeg tror heter "I'm Coming Down") (du mener "Gone", deskens anm.). Det funker, men det hersker liten tvil om at det har inntruffet et dødpunkt i konserten. Thoresen går og kjøper øl.

"Discoteque" virker likeledes noe malplassert, og jeg tenker: Er det virkelig nødvendig å rote til dette Greatest Hits-settet med nymotens ting som viste seg ikke helt å funke?

Uten opphold er vi over i Staring At The Sun", et trick som også bare er saann delvis vellykka.

Gjennomsiktige "tepper" faller ned over scenen. Kjempestilig - og plutselig opptrer den strengt tatt temmelig keitete Bono som en slags
ballettdanser; det ser i det minste slik ut - via "teppene".

Og sangen han synger? "New York", som låter ufattelig mye bedre fra scenen enn den gjorde i studio. Live er den virkelig tung, og hvilken
vokalist vi har med å gjøre!

Vi skal langt tilbake i tid. De som mener U2 sprang ut av punken er og har alltid vært på feil jorde, men "I Will Follow" er - ja,
mer pønk. Hissigere. Det er liksom slik vi lærte å kjenne gitarsoundet til The Edge - som drar i gang et nytt riff... Og så er det allsang før Bono får sjans til å åpne munn.

"Sunday Bloody Sunday" gjomer mot et publikum som høres som de er satt på speed hele gjengen. For en stemning! Bono er innom Bob Marleys
"Could You Be Loved" og "Get Up, Stand Up", før han suddenly vandrer rundt med et irsk flagg i venstre neve. Det later til at han får flagget
fra en tilfeldig publikummer, men det stuntet, var 100% sikkert ikke tilfeldig.

ADAM CLAYTON: - The jazz man of the band ( )

Det er klart for introduksjon; som om de skulle trenge noe slikt. Larry Mullen Jr forlater sin trommestol, og vandrer U2-hjertet rundt. Adam Clayton presenteres som the jazz man of the band - mens The Edge drukner i øredøvende applaus mens han klemmer sin vokalist... Det er rørende vakkert, og det skulle bli mer.

Bono setter seg ved pianoet, og framfører "The Sweetest Thing". Et høyst overraskende valg, men det funker - og i går hadde vokalistens utkårede fødselsdag. Hun fikk "In A Little While" i bursdagspresang. Nydelig; en låt som temmelig sikkert ikke ville funke i stadion-sammenheng.

Det tror jeg heller ikke "Ground Beneath Her Feet" ville gjøre - i hvert fall ikke i denne utgaven. Clayton og Mullen Jr har fatt ferie, og The Edge akkompagnerer, solo, på akustisk gitar. Det minner plutselig veldig om Bob Marleys "Redemption Song". Pent og
stemningsfullt - men uten studioversjonens raffinnement.

Fire roterende lysestaker tar over det visuelle, og det er nok en gang klart for ei reise tilbake i tid. "Surrender" låter som et OK valg, ikke sant? Vi snakker klassiske Edge-gitarer - mens Bono kjører et nytt cover-stunt:

- Du-du-ru du-du-ru, mener han - og er innom Lou Reeds Fet"Walk On The Wild Side". Og nå smaker det virkelig fugl av dette showet! Folket er over seg av begeistring, og jeg skjønner Bono - når han lar seg hylle som Gud. Han sier det ikke, men det er sånn det ser ut.

De har spilt i over halvannen time, og hvor bliver "Where The Streets Have No Name"? Her er den! Oj, oj, oj - så glad jeg er for å få lov til å være
med på dette! Lyset skrus på i National Car Rental Center, og Bono presser rundetidene ned i et tempo som ville vært Michael Johnson verdig.
Gospel? Okey - og om noen vil kalle dette et bønnemøte... vel, okey.

Jeg har fått fram at scene-fascilitetene er svært så sparsomme? Det er de forsaavidt fortsatt, men nå heises Bono opp, liggende - oppå en videoskjerm som vokser og vokser og vokser... inntil ei rålekker dame står der i helfigur, men fortsatt på video. She moves, in "Mysterious Ways".

Jeg har hørt bedre lyd, men gidder ikke tenke på det idet det hele avsluttes med Fet"Love Is Blindness". TV-skjermene er gått i svart, til fordel for et to
meter høyt lysorgel i scenens bakkant. Og så forsvinner Bono - rett ut fra scenekanten! Han stagediver ut blant publikum, bare fulgt av en spot.

THE EDGE: Flørta med den lokale fotballfansen ( )

Det er slutt. Men bare inntil vi presenteres et helt uimotstaaelig trøkk. "Bullet The Blue Sky". Bono vandrer, mens han retter ei lykt - dels i
retning The Edge; som gjør en gudebenåda gitarsolo; dels i retning publikum.

Bono rekker å legge inn to covers; Led Zeppelins "Whole Lotta Love" og David Bowie s "Young Americans".

Det blir stupmørkt, før et blått lys fyller scenen slik at vi bare så vidt får øye på... De spiller "With Or Without You" - og nå stemmer
alt. Nå eksisterer intet, absolutt intet skille mellom scene og sal.

- Oh, oh, oh - du kjenner helt sikkert igjen refrenget. Hele hjertet som Bono har løpt & gått & stått på i to timer tennes. Og det føles omtrent sånn: - Bli lys, og det ble lys.

Det er da han sier det, som du kunne lese i ingressen: - That was the first night - for you... Det er klart for "One".

- Lead straight lives. Don't get fucked up! , roper sangeren - før han tar oss inn i "Walk On", uten at han sier et ord om Angh Sang Su Chi. Budskapet er tydelig nok som det er.

- Leave it behind, synger han. Men de fleste av oss føler det nok ikke slik.

Dette kommer vi ikke til å glemme så lett. At least, not in a little while.

***

Om ikke så altfor lenge kommer U2 til Skandinavia, for å besøke Stockholm og København...

***

U2 spilte disse låtene:

Elevation
Beautiful Day
Until The End Of The World
New Year's Day
Stuck In A Moment
Gone
Discoteque
Staring At The Sun
New York
I Will Follow
Sunday Bloody Sunday (inkl. Could You Be Be Loved/Get Up, Stand Up)
The Sweetest Thing
In A Little While
Ground Beneath Her Feet
Bad/Surrender (inkl. Walk On The Wild Side)
Where The Streets Have No Name
Mysterious Ways
The Fly
Bullett The Blue Sky (inkl. Whole Lotta Love/Young Americans)
With Or Without You
One
Walk On

---

Del på Facebook | Del på Bluesky