Million Dollar Hotel: The Soundtrack
Om du ikke visste det fra før: Bono, i all sin pompøsitet, er i ferd med å bli en virkelig betydningsfull kulturpersonlighet. Soundtracket til Wim Wenders-filmen "The Million Dollar Hotel" kan veldig gjerne vise seg å bli soundtracket til din egen vår idet vi stadig vekk noterer de fortsatt smått magiske tallene 00.
Bono har sammen med Nicholas Klein skrevet manus til filmen. Musikalsk er han den desiderte hovedskikkelsen. Men han ha satt sammen litt av et band:
Brian Blade slår trommer, en kar som ellers har lånt sine tjenester til størrelser som Bob Dylan, Joshua Redman, Pat Metheney og Joni Mitchell. Programmeringa er kyndig tatt hånd om av Adam Dorn, superprodusenten Daniel Lanois gjør det han føler for, Bill Frisell spiller gitar, i likhet med Brian Eno. På trompet finner vi Jon Hassell, som - sammen med Bono - figurerer som en slags frontmann for The Million Dollar Hotel Band. Hvilket orkester å få lokka ut på turné!
Med unntak av "The First Time" - som ikke kan sies å være mer enn et minste felles multiplum av alle balladene irene har lagd siden 1987 - leverer U2 varene. Både "Statelesss" og førstesingelen fra albumet, "The Ground Beneath Her Feet", står til Særdeles og vel så det. Tenk at Salman Rushdie skulle bli pop-lyriker!
Ellers er det virkelig grunn til å sette et digert NB! ved Milla Jojovich. Hun spiller en av hovedrollene i filmen (mot Jeremy Davies og Mel Gibson), men som hun kan synge! Hennes versjon av Lou Reeds "Satellite Of Love" er... fenomenal! Heldigvis kommer den i to versjoner; den andre i remix-versjon signert Danny Saber (som i fjor bl.a. remixa Black Sabbaths "Psycho Man"). Milla Jojovich som vokalist kan komme til å få samme betydning for denne filmen som Julee Cruise fikk for sin behanding av "Twin Peaks"-temaet.
Til sist på albumet ligger en spansk versjon av Sex Pistols-klassikeren "Anarchy In The U.K.". Jeg føler meg ikke helt overbevist om at Bill Frisell og/eller Daniel Lanois burde begitt seg inn på punk-arenaen...
Det nærmeste man kommer "vannlig", instrumental "filmmusikk" er en ni minutter lang, nydelig, sart jam leda av Jon Hassell; "Amsterdam Blue (Cortege)". Utover det er albumet fylt av pop- og rockmusikk i forlengelsen av standarden som for snart tjue år siden ble satt av Japan/The Dolphin Brothers (Karn, Jansen, Barbieri).
Om noen tolker dette som at undertegnede ser relativt optimistisk fram mot det tiende studioalbumet fra U2 - det kommer til høsten - så har avsender nådd fram med sitt budskap.
Del på Facebook | Del på Bluesky