OJ Trio: Breaks Even
Allsidigheten og kvaliteten på det som skjer blant den oppvoksende slekt av norske jazzmusikanter er intet mindre enn formidabel. Nå har vi til og med fått en trompeter og vokalist, Ole Jørn Myklebust, som følger i fotspora til salige Chet Baker. Vi får håpe det blir med de musikalske fotspora.
De som kjenner Chet Bakers på mange måter mytiske historie, eller som leste gårsdagens anmeldelse av en ny cd fra innspillinger gjort i Italia i 1959, vet at han i tillegg til å være en gudebegava musikant også var et menneske som sleit med tung narkotika-avhengighet mesteparten av livet - et liv som tragisk og mytisk endte på fortauet nedenfor et hotellromsvindu i Amsterdam i 1988.
Uansett hvor langt nede Baker var i livet sitt, forlot han aldri den originale, varme og stort sett romantiske tilnærmingsmåten han fra starten av sin karriere hadde til musikk. Det førte til et unikt uttrykk, uansett om han formidla det med trompet eller med sin like personlige om enn begrensa stemmeprakt.
Det er dette trompeter og vokalist Ole Jørn Myklebust - som de mest observante kjenner igjen fra bl.a. fra bandene Østenfor Sol og vinnerne av årets unge jazzmusiker-tittel i fjor - Ra, har tatt tak i og laga sitt eget brygg av. Myklebust har heldigvis ikke prøvd verken som trompeter eller vokalist å etterlikne sjefen. Han har henta bøttevis med inspirasjon derfra, javel, men det er noe helt annet enn imitasjon.
På begge sine "instrumenter" er Myklebust en inderlig og uttrykksfull musikant som tildels med det samme repertoaret som Baker - "My Romance", "Nature Boy" og "Imagination" - forteller oss at han både har mot og evne til å gjøre noe eget med dette nydelige, men samtidig "livsfarlige" stoffet. Det å hoppe etter Wirkola har i musikk-sammenheng også sin betydning, men Myklebust lander med Telemarks-nedslag hver eneste gang.
I tillegg har Ole Jørn Myklebust skrevet tre egne låter med både tekst og melodi som går rett inn i denne tradisjonen - nok et prov på hvilken kapasitet vi har med å gjøre. Nesten som for å fortelle oss at han både vet og kan noe utenfor den tradisjonelle Baker-skolen, får vi en versjon av Ornette Colemans "Turnaround". Sjøl om det solistisk holder mer enn nok mål, blir dette et lite stilbrudd for meg - det tar meg på et vis litt ut av den ultra-nydelige stemninga som hele veien ellers preger trioens debut.
Ole Jørn Myklebust får utmerka assistanse av gitaristen Asbjørn Lerheim og bassisten Jan Olav Renvåg - alle tre såvidt jeg har skjønt produkter av det uhyre kreative jazzmiljøet ved Musikkhøgskolen i Oslo. På noen av spora får de tre også strålende hjelp av altsaxofonistene Sigurd Køhn og Rolf Erik Nystrøm og den rent ut sagt glitrende pianisten Morten Qvenild, som av forståelige grunner dukker opp over alt om dagen.
OJ Trio har funnet fram til et musikalsk språk de fleste vel trodde gikk i grava med salige Chet Baker. De forteller oss at språket er udødelig og at de er i stand til å behandle det med respekt, personlighet og i tillegg greier å videreutvikle det. Ikke snaut!
Del på Facebook | Del på Bluesky