Ra: Live@Blaa

En måned etter at Ra hadde blitt kåra til årets unge jazzmusikere i kongeriket år 2000, inntok de Blå for å gjøre sin første cd-innspilling. Hvorfor juryen kåra bandet til denne utmerkelsen skjønner vi godt etter dette heftige møtet som faktisk får regnet til å stoppe en stakket stund i Oslo-området.


Amanuensis Jon Eberson - hadde noen bare såvidt antyda for 20 år siden at han skulle bli det, hadde de blitt tilbudt profesjonell hjelp øyeblikkelig - ved Norges Musikkhøyskole i Oslo og gitarist extraordinaire, blir en stor takk til del på omslaget til Ras debut-cd. Det skjønner vi godt. De som med glede husker tilbake til de dage da Jon Eberson sjøsatte sitt legendariske Jazzpunkensemble, vil få mye å fryde seg over med Ras tidløse, melodiske og særdeles groovy sound.

De fleste av medlemmene i Ra har gått eller går på Musikkhøyskolen i hovedstaden. Eberson, som jobber ved høyskolen, har utvilsomt tilført både disse herrene og andre en hel masse av sin originale måte å tenke på.

Ra, som utvilsomt har saxofonisten Ronny Andreassen fra jazzmetropolen Egersund som sin ideologiske fører, har skapt seg et lyd- og musikkideal basert på en rekke inspirasjonskilder, men at nevnte Eberson og Miles Davis anno Bitches Brew-perioden rundt 1970 har vært spesielt viktige, er det ingen grunn til å legge skjul på.

Andreassen, som har skrevet all musikken, har satt sammen et band bestående av svært så likesinna herrer med ønske om å gå nye veier, basert på solid bakgrunn fra både nær og fjern historie. Kjetil Lunde på gitar, Ole Jørn Myklebust på trompet, Morten Qvenild på elektrisk piano - så godt det er å få et gjenhør med det tøffe soundet med linjer tilbake til Zawinul og Balke! - Karl-Erik Rønsen på elbass og de to trommeslagerne Erlend Lygren og Stig Værnes utgjør sammen med lydmannen Andreas Veire noe av det mest interessante som har kommet ut av norsk jazz, for ikke å si moderne norsk musikk, de siste åra.

På mange måter blir det for snaut å kategorisere Ra til kun jazzuttrykket. Det er så utvilsomt der de stammer fra og der de føler den største tilhørigheten, men at både drum 'n bass og straight pop hører med innrømmer de gjerne. I tillegg har ungdommen nytt godt av hva herrer som Garbarek, Molvær og Hofseth har bragt til torgs. Ut av dette har de tilsammen meisla ut noe som allerede er et eget uttrykk, men som fortsatt har et stort potensiale til å utvikles videre.

Innspillinga er altså gjort live på Blå, og det er interessant å registrere at alt er tappa direkte fra miksepulten til en ett-spors DAT. I mine ører låter det mer enn fett nok - du verden for et trøkk det er både i musikken og bandet - og samtidig er det et bevis på at all verdens studioteknikk ikke er nødvendig for å skape et heftig sound.

I tillegg er det interessant å observere at Ra, som det første bandet jeg kjenner til i alle fall, har gitt ut CDen uten noen form for plateselskap eller distribusjon - alt foregår via internett. Kanskje vil det vise seg at Ra også på dette området er foregangsmenn? Bare de nærmeste åra vil gi oss svar på det, men at potensialet er enormt er det i alle fall liten tvil om.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Østenfor Sol: Troillspel

(26.09.01) For rundt tre år siden fikk jeg en av mine største hyggelige overraskelser når det gjelder møtet mellom urnorsk lyrikk og moderne jazzmusikk. Bandet Østenfor Sol kom snikende inn døra og bergtok meg umiddelbart. De har benytta samme metode nå, og nok en gang er beigeistringa voldsom.


OJ Trio: Breaks Even

(15.03.01) Allsidigheten og kvaliteten på det som skjer blant den oppvoksende slekt av norske jazzmusikanter er intet mindre enn formidabel. Nå har vi til og med fått en trompeter og vokalist, Ole Jørn Myklebust, som følger i fotspora til salige Chet Baker. Vi får håpe det blir med de musikalske fotspora.


ØSTENFOR SOL: Syng, Dovre

(23.12.98) Aldri hørt om gruppa Østenfor Sol før? Ikke om om poeten Vegard
Vigerust heller? Sikkert ikke. Akkurat derfor er det ekstra hyggelig å melde at samarbeidet basert på Vigerusts tekster og musikk hovedsakelig skrevet av bandets trompeter, flügelhornist og hardingfelespiller, Ole Jørn Myklebust, er en på alle måter positiv overraskelse.


Hiromi - pianist av en annen verden

(13.09.26) Hun kan få deg hekta på selve pianospillet. Det er noe nesten utenomjordisk over måten hun angriper instrumentet på.


Da The Band’s Band feira The Band

(10.09.26) En varmende hyggekveld for gamle kjente, både på og i salen. Men det skrangla litt for mye – oppe på scenen.


President er mann for sin hatt

(10.09.26) Plutselig er det r’n’b-takter. Og jazz. Og masse trommer. Beinharde, sjukt tekniske trommer som går rett inn i margen. Ei veldig behagelig skive.


With a bang on the ear!

(07.09.26) Uten å se for mye på setlistene så langt i turneen, hadde jeg tenkt meg mer av et folk/freak-show i hovedsakelig akustisk format. «Fisherman’s Blues» og «Room to Roam» i ett, på en måte. Sånn ble det ikke. Men for et party det ble!


Arne Treholt – i et skimmer av gråsoner

(03.09.26) Brobyggeren som brente alle sine broer. Han som ikke sang i dur, heller ikke i moll – men noe midt imellom. Det fins mange måter å beskrive hva «gråsoner» betyr, og du får de fleste av dem anskueliggjort på Oslo Nye Teater.


Finere blir vel neppe indiepop?

(02.09.26) Det har aldri vært vanskelig å like Phoebe Bridgers, men for noen har hun kanskje vært smått utilgjengelig? «Lost Weekend» bør skaffe henne nye beundrere.