Chet Baker: Cool Spring
Enkelte musikanter har voldsomme problemer med å gjøre noe galt i mine ører. Salige Chet Baker tilhører avgjort denne eksklusive gruppa og disse innspillingene fra Italia i 1959 er bare med på å bekrefte inntrykket.
Trompeteren, vokalisten og ikonet Chesney Henry Baker (1929-1988) levde vel på de fleste områder et myteomspunnet liv. Før tenårene var over hadde bondegutten fra Oklahoma allerede markert seg kraftig i sin nye hjemstat California og hans Miles Davis-inspirerte coole spillemåte førte bl.a. til at han fikk jobbe med Charlie Parker en periode på vårparten i 1952 og samme år kom det store gjennombruddet i Gerry Mulligans pianoløse kvartett.
Raskt skulle det også vise seg at det ikke bare var hans usedvanlig vakre trompetspill og ditto vokal-foredrag Baker skulle bli berømt for. Han blei tidlig avhengig av dop, en vane han aldri greide å kvitte seg med - noe som førte til at Baker tilbragte lange perioder innenfor murene.
Likevel greide han på et bemerkelsesverdig vis å beholde sin evne til å uttrykke seg musikalsk - svært sjelden blei kvaliteten mye forringa, sjøl om det avgjort var mulig å høre at han var inne i mindre gode perioder fra tid til annen - og denne høsten i Italia, noen måneder før han fyllte 30 år, finner vi Chet Baker i kjempeform både som trompeter og vokalist.
Baker hadde noen måneder før disse innspillingene sluppet ut av det berykta Rikers Island-fengslet og visste at om han blei tatt for/med dop nok en gang på hjemmebane, så ville det livsnødvendige cabaret card-et ryke. Uten det kortet var det umulig å få jobbe som musikant.
Etter å ha spilt inn sin siste innspilling for selskapet Riverside - som skulle vise seg å bli smått fantastiske "Chet Baker Plays The Best Of Lerner And Loewe" - tok Baker hyra og stakk til Europa - først Paris og seinere Italia.
Baker var allerede ei stor stjerne i Europa - heller ikke her skada det med hans vakre James Dean-liknende utseende - og musikanter sto i kø for å spille med han og publikum ditto for å høre og se han.
Den gang, som tidligere og som alltid seinere så var det romantikeren og balladetolkeren Baker publikum fikk høre. Noen av disse 17 låtene vi får høre her, som f.eks. "Angel Eyes", "My Old Flame", "The Song Is You" og "I Should Care" må Baker ha spilt bokstavelig talt tusenvis av ganger, men likevel var det noe nytt og inderlig der nesten hver eneste gang.
Uansett dagsform greide Baker å sette sitt personlige bumerke på musikken og ved disse anledningene var han tydelig inspirert av sine dyktige italienske kolleger, spesielt altsaksofonisten Glauco Masetti som tydeligvis hadde et nært forhold til Bakers sjelsfrende på mange måter, Art Pepper.
Dessuten hadde Guilio Libano arrangert cirka halvparten av musikken for et stort strykeorkester og det er ikke mange jazzmusikanter som egner seg bedre for stryke-innpakning enn akkurat Chet Baker.
Hvor sjeldne disse innspillingene fra Italia er vet jeg faktisk ikke - for meg er de i alle fall helt nye. De blir derfor en kjærkommen tilvekst til samlinga av cder fra en av jazzhistorias aller største personligheter og musikanter.
Del på Facebook | Del på Bluesky