Da The Band’s Band feira The Band
En varmende hyggekveld for gamle kjente, både på og i salen. Men det skrangla litt for mye – oppe på scenen.
The Band's Band - A Tribute to The Band/The Last Waltz / Rockefeller / 09.08.26
The Band er på en måte bandas band. Du finner ingen musikere innen denne sjangeren som ikke anser The Band som the band. Roots rock, americana, folk rock, blues, country, en dash gospel – you name it.
The Band ble for alvor kjent da Bob Dylan hyra dem som backingband til sine «elektriske turneer» i 1965/66. Samarbeidet fortsatte i mange år, og gjenspeiles i noen grad på The Bands debutalbum. «Music from Big Pink» (1968) har med åra fått en temmelig unik klassikerstatus.
De mest sentrale medlemmene i The Band har også fått legendestatus. Robbie Robertson (1943-2023), Levon Helm (1940-2012), Rick Danko (1943-99), Richard Manuel (1943-86) – navnene er lysende stjerner på rock-himmelen.
Da de ga seg som The Band, i 1976, gjorde de det virkelig med stil. Konserten ble lansert som «The Last Waltz», glimrende foreviga på filmlerretet av Martin Scorsese. Gjestelista forteller det meste om The Bands status - Bob Dylan, Joni Mitchell, Neil Young, Dr. John, Muddy Waters, Eric Clapton, Van Morrison.
Når Norsk Americana Forum skulle feire 50-årsjubileet for «The Last Waltz», samla de litt av et band under navnet The Band’s Band:
Adam Douglas • Lars Lillo-Stenberg • Knut Reiersrud • Malin Pettersen • Martine Haugen • Jeff Wasserman • Bill Booth • Jørun Bøgeberg • Lasse Hafreager • Eivind Kløverød • Leif Ottesen • Stein Kulseth • en hemmelig special guest! And guess who? Ikke bare én hemmelig gjest, men to – Knut Reiersrud og Jarle Bernhoft!
De lagde selvfølgelig en hyggekveld av de sjeldne for menigheta. Likevel – jeg kjenner mange av disse musikerne personlig, og veit at de tåler å høre det. For mange av låtene hang rett og slett ikke godt nok sammen. Det er greit å skrangle litt i god The Band-tradisjon, men ikke på grensa til at ting faller fra hverandre.
Og jeg trodde ærlig talt det var slutt på tider da publikum forlot salen med et «fint nok, men dårlig lyd, da …». De hadde dessverre rett. Lyden var gjennomgående altfor lavt skrudd, og soundet var faktisk riktig fint i bare én eneste låt – «Life Is a Carneval». I hvert fall slik jeg oppfatta det, med ståsted mange forskjellige steder i salen.
Låtmaterialet var selvfølgelig tipp topp, og jeg velger å trekke fram noen høydepunkt. Rick Dankos «Twilight» med Jørund Bøgeberg i hovedrollen; Lasse Hafreager i Bob Dylans ”When I Paint My Masterpiece» (og i en deilig slow section piano/gitar med Knut Reiersrud som intro til «Chest Fever»); Lars Lillo-Stenberg som pianist og vokalist i Robbie Robertsons «Stage Fright»; Alan Douglas i «It Makes No Difference» (Robbie Robertson).
Lars Lillo-Stenberg leda an i en helt OK versjon av «The Night They Drove Old Dixie Down», mens «The Weight” ikke kom før som en grand finale. Begge disse låtene byr på taktmessige utfordringer, men spesielt «The Weight» var – vel, ikke helt på plass.
Skjønnhetsfeil til tross; Norsk Americana Forums feiring av «The Last Waltz» med The Band’s Band ble en solid markering av svanesangen til alle bands band – The Band.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Hvilken versjon av «The Weight»!
(02.04.20) Robbie Robertson og Ringo Starr – og musikere i opptak fra hele verden. Stopp pressen!
Ei gitarplate for mørke høstkvelder
(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.