Gigantisk, Manics!
«A design for life», mente James Dean Bradfield. Vi var kommet helt til slutten av den gigantiske konserten med Manic Street Preachers på Rockefeller. Samtidig svevde følgende meldinger over det store lerretet bak på scenen: «When freedom exists there will be no state» - «Make your choice» - «Violence for equality». Forvirra? Da reagerer du nok slik ordmesteren, bassisten Nicky Wire, vil du skal reagere. Manic Street Preachers mener åpenbart en hel masse. Samtidig er de popstjerner - og da er det ofte om å gjøre å sende uklare meldinger.
Manic Street Preachers / /
Manic Street Preachers har hatt en turbulent historie siden de i 1992 brakte gjennom lydmuren med «Generation Terrorists». Den gang bestemte Seattle det meste for oppvoksende rock-slekter. Kurt Cobain regjerte idet «Feels Like Teen Spirit» ble tungt spillelista på de av den vestlige verdens radiostasjoner som i det hele tatt hadde &&«rock» på programmet.
Page/Plant & Lennon/McCartney
Her kom fire briter, som med den største selvfølgelighet henta inspirasjon fra Page & Plant i Led Zeppelin - likevel låt de helt annerledes. Fundamentet var kort sagt ikke bare hardtslående riff. Nei, de skreiv i tillegg like gode melodier som Lennon/McCartney. (Hey! Du behøver ikke mobilisere til protestskriv. «Stairway To Heaven» er en fin melodi! Ikke prøv å være vanskelig; med litt godvilje skjønner du helt sikkrt tegninga. Det er forskjell på «Penny Lane» og «Whole Lotta Love», ikke sant?)
«Generation Terrorists» var et kanonalbum, selv om det muligens ikke inneholdt mer enn to virkelig store popsanger - «Little Baby Nothing» (med ex-pornostjerna Traci Lords i lykkelig harmoni med Bradfield) og den tvers gjennom geniale «Motorcycle Emptiness». (Jeg så lyset, og spådde Oslo Spektrum i nær framtid - og var kanskje ikke så langt unna...?)
Den eksperimentelle felle
Men så tulla de det til. Da «The Holy Bible» kom to år seinere, forsvant det kommersielle potensialet i harmonisk, melodisk og rytmisk eksperimentering. Så fort de fant et kult riff å bygge et kult refreng rundt («Revol», «Faster») - ja, så ble den reine og klare tanke rota vekk i... kunst - i ingenting.
Manic Street Preachers ble avskrevet i brede kretser. Men denne kvartetten skulle vise seg å besitte kvaliteter som ikke lot seg hindre av et feilskjær. Det vil si; kvartetten ble raskt en trio. En dag gikk rytmegitaristen Richey James ut døra - for aldri (?) å vende tilbake. James var og er søkk borte, et forsvinningsnummer som har forårsaka utallige spaltekilometer i britisk musikkpresse.
I denne verden er alt mulig
«Everything Must Go», hva kunne det ellers døpes - triodebuten for Manic Street Preachers? James Dean Bradfield (gitar og vokal), Nicky Wire (bass) og Sean (Anthony) Moore stakk tunga ut i et æ-da-bæ-da Gene Simmons aldri vil kunne fatte rekkevidden av. Tittelkuttet føyk til topps på singel-listene, &&«Design For Life» fulgte hakk i hæl. Ble Richey James in absentia bandets redning? Det er godt mulig, så tragisk det enn kan høres.
Soundet var blitt åpnere, mye på grunn av innleid keyboardstøtte. Dette var for all del ikke noe nytt i bandets historie. Diverse tangentspillere hadde ytt sitt allerede fra debutens dager, men uten Richey som naturlig murbygger ble det mer luft i Manics-soundet. At Nicky Wire ble aleine om det lyriske spilte nok en mer beskjeden rolle, all den stund melodisnekkerne - Bradfield & Moore - holdt koken.
Tilstedeværende pop
I fjor kom så det endelige pang. «This Is My Truth Tell Me Yours» er ett av de albumene. Har du først forelska deg, fortoner denne drøye timen seg som en sammenhengende nr. én-singel. Vi snakker pop i den historisk-utsøkte kategori. Stort og majestetisk, sinnsykt rikt på lekre detaljer, enkelhet og kompleksitet i skjønn forening - et band i en tilstand av fullstendig, avmålt likevekt.
Det er verdt å legge merke til at dette skjer med et album der tekstinnholdet er som skarpest. «S.Y.M.M.» handler om politivold med døden til følge, utført av tjenestemenn ved et navngitt politikammer. Tittelsporets ordlyd taler sitt eget språk. Velg på øverste hylle; Kosovo, Bagdad, Vestbredden, Mogadishu, Osman Ban Liden, Taliban, Srebrenica. Kort sagt; Manic Street Preachers bryr seg.
Som en gluping av en britisk kommentator i skrivende stund sier på NRK, til tonene av - selvfølgelig; &&«A Design For Life»: - If you don´t know who the enemy is, how do you know who you design for?
Energibunten Bradfield
En bare litt forvrengt utgave av «Internasjonalen» (opp alle jordens bundne treller...) fyller rommet mens mørket ennå hviler over scenen.
- Hello! We´re Manic Street Preachers. This is «Everything Must Go»!
De fortsetter med «You Stole My Soul From My Heart» og «Kevin Carter». Bortsett fra noen ikke alt for oppfinnsomme filmklipp, får James Dean Bradfield liten eller ingen hjelp. Turnékeyboardisten har sin naturlige plass ute på sida, det samme er tilfelle med trommeslager Moore. Men slik opptrer opgså Nicky Wire; på scenen har han åpenbart ex-Stones-bassist Bill Wyman som forbilde.
Men Bradfield er mann for oppgaven. Ei kruttønne, rett og slett. Ikke med gester og utenommusikalske effekter, men som en ytterst kraftfull sanger og gitarist. Hva den mannen får til på gitaren samtidig som han synger!
Bradfield, stakkar...
De gjør «The Everlasting», og med det faller alle brikkene på plass. Noen linjer signert R.S. Thomas svever over lerrettet, før Bradfield tilegner «Tsunami» Stanley Kubrick, filmregissøren («Dr. Strangelove», «A Clockwork Orange», «Shining», «Romodyssé 2000») som gikk bort natta i forveien. Og - tro det eller ei - live-utgaven er hakket fetere enn studioversjonen.
Det samme kan ikke sies om «Motorcycle Emptiness», men Richy James erstattes ypperlig av et vellydende kirkeorgel.
Pause - men ikke for Bradfield. Han som ellers bærer hele showet på sine skuldre må likegodt gjøre to solonumre også. Han henter fram kassegitaren, og gir oss «Black Dog On My Shoulder» og «Small Black Flowers That Grown In The Sky», en sang med sterke Pink Floyd´ske vibber.
Korrekt
«Australia», «If You Tolerate This...» og en rein pønkeversjon av &&«You Love Us». Helt til slutt; «A Design For Life». Det er mektig. Det er moderne. Det er kort og godt helt korrekt.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.