Manics overrasker positivt

Så skulle waliserne likevel ikke inn i glemselen.

Av Siri Bjoner // 02.03.25

Jeg husker dem som et interessant og intelligent, litt smårocka britpopband, så det blir spennende å finne ut hvor de har beveget seg de siste tjuefem årene.

Waliserne åpner sterkt med «Critical Thinking». Jeg er allerede litt hekta. Fans av New Model Army vil nok like denne. Litt agitpop, rene linjer, stemmen til Nicky Wire funker godt. Ikke minst er den smått messende «What happened to your critical thinking» passende i dagens politiske klima.

«Decline And Fall» var første singelen som ble sluppet, og er en energisk poppete sak, med gode, dype tekster. En fellesnevner for skiva. I likhet med New Model Army har de funnet en oppskrift som funker for dem, og greier å fornye seg. Resultatet er en behagelig skive som er akkurat rocka nok til at jeg har lyst til å danse.

Og selv om hjernen har gått på høygir med Munch og Swans de siste dagene, har overgangen til walisisk intelligent rock gått helt greit. «Out of Time Revival» er en annen klar favoritt. Til tross for de siste dagers galskap, blir jeg faktisk glad. Jeg får lyst til å dra frem Pop Will Eat Itself-skivene mine og ha en liten revival.

Dette er faktisk en imponerende perle av ei skive. «Late Day Peaks» er bare vakker.

James Dean Bradfield (vokal, gitar, keyboards), Nicky Wire (bass, gitar, keyboards, vokal på 1, 4 og 12) og Sean Moore (trommer, perkusjon) overbeviser i aller høyeste grad. Jeg hadde ikke egentlig tenkt å bla meg gjennom det de har gitt ut dette årtusen, men jeg mistenker at jeg kanskje gjør det likevel. Italic:(Uten å gå glipp av noe, kan du gjerne droppe "The Ultra Vivid Lament" fra 2021; den var virkelig ikke mye å rope hurra for. -Red)

Låtliste: Critical Thinking // Decline and Fall // Brushstrokes of Reunion // Hiding in Plain Sight // People Ruin Paintings // Dear Stephen // Being Baptised // My Brave Friend // Out of Time Revival // Deleted Scenes // Late Day Peaks // OneManMilitia