Bon Jovi: Crush
Sin sans for hooklines og sitt utrolige dametekke til tross; Jon Bon Jovi er blitt en helt irrelevant artist.
En gang var Bon Jovi faktisk med på å definere viktige deler av pop-musikken. Da de midt på 80-tallet slynga ut "Livin´ On A Prayer" presenterte de, om ikke noe revolusjonerende nytt, så i hvert fall noe som låt såpass friskt at en hel generasjon "tungrockere" fikk arr for livet.
Puddel-heavy er i dag et lite skjellsord, men kom ikke her og fortell at folket ikke digga den! Det er ikke helt tilfeldig, og langt fra utelukkende tekstavhengig, at Europes "The Final Countdown" fikk fylle Stockholmsnatta under milliumskiftet. Du kan riste på hodet så mye du vil, sannheten er okkesom at Bon Jovi, Europe og Def Leppard var lydsporet til ungdomstida for svært mange av dem som i dag er mellom 35 og 40.
I dag går det de fleste hus forbi at Bon Jovi gir ut ny plate - illustrerende nok tar vi sjøl tak i den fire-fem måneder etter release. Litt forsiktig sagt er et nytt Bon Jovi-album liksom ikke lenger noen begivenhet. Hvorfor? Ikke fordi musikken er så veldig annerledes, enn si dårligere, enn for femten år siden - og han fikk jo faktisk en seinsommer-hit med smått plagsomme "It´s My Life". Det har mer med det å gjøre at tida for fenomenet Bon Jovi er over.
Bandet har forlengst lagt bort i de store trommene som prega 80-tallet, og står igjen som... ja, som en eller annen som står midt i mellom et eller annt mellom som befinner seg mellom alt og ingenting. Litt Springsteen, mindre Petty, en smule Zeppelin, aller mest Bryan Adams - men så er det altså etter hvert helt umulig å finne ut hva som er Bon Jovi. Bandet er blitt en glassmanet, noe uhåndterlig, noe som skvetter ut av henda på deg så fort du mener du har et visst grep.
Irrelevant.
Del på Facebook | Del på Bluesky