Rusk i Turbo'n

Det er blitt noen år siden sist jeg så Turbonegro live, og var nysgjerrig på om jeg husket hvordan bandet fungerte live med «han nye» vokalisten (2011/Tony S). Så da var det bare å spenne på seg Conversene, den svarte dongerijakka — nei, ikke båthatt — og sette kursen mot Rockefeller for å sjekke tilstanden på Turbo anno 2026.

---

Turbonegro / Rockefeller / 29.04.26

Av Per-Otto Oppi Christiansen // 30.04.26

---

Det var i hvert fall ingenting å si på oppmøtet. Rockefeller var smekkfullt, «Jugends» fra alle kanter (også utlandet) på plass. Klamt, varmt og akkurat så tettpakket som man håper en Turbonegro-konsert skal være. Man forventer (forventet?) alltid noe ekstra på en Turbokonsert og for all del, bandet leverte også i går på det mest grunnleggende: låtmateriale.

De spilte vel mer eller mindre «alle hitene». Dungaree, Hurry Up, Sell Your Body, Nitezche, City of Satan, Darkness, All My Friends Are Dead, Get It On, Prince of the Rodeo, Erection etc. — og selvfølgelig The Age of Pamparius. Bare å lese disse låtene på papiret, gir først og fremst en viss leskedrikktørsthet, men også en tilnærmet uslåelig rekke norsk rockehistorie. Låter som sitter i ryggmargen, låter som nærmest spiller seg selv i hodet på publikum før første refreng er i gang.

Bandet kan katalogen sin, de er seff smarte og vet hva folk vil ha, og de leverer låtene med et nivå av kontroll og tyngde som gjør at ingen går hjem og klager på at det musikalske ikke satt. Men samtidig er det nettopp der denne konserten også møter sin begrensning: «helt fint» er egentlig ikke nok på en Turbonegro-konsert.

For Turbonegro har aldri bare handlet om å spille låtene riktig. Det har handlet om overskudd, uforutsigbarhet, fare, kåthet, humor, glimt i øyet, og den helt spesielle følelsen av at absolutt hva som helst kan skje mellom to riff. Den følelsen satt ikke helt for undertegnede denne gangen. Magien var litt slitt i kantene. Ikke nødvendigvis borte, men svekket. Litt for mye gikk på rutine, litt for mye bar preg av autopilot.

Mulig jeg kjenner for mye på savnet fra hvordan gamle-Turbo var? Vi var tross alt bortskjemte i årevis med en av Norges aller største frontfigurer i Hank von Helvete — Hertis, Hans-Olav — en vokalist og showmann som kunne løfte selv de minste mellompartiene med et blikk, en kommentar eller en fullstendig absurd innskytelse mellom låtene. Med ham var det alltid en ekstra nerve, en følelse av spontanitet som gjorde at konsertene levde på en annen måte enn bare gjennom låtlista. Den dimensjonen er vanskelig å erstatte, og på Rockefeller ble det ekstra tydelig hvor mye den betydde for undertegnede.

Det betyr ikke at dagens utgave av Turbonegro er dårlig. Langt derifra. Dette er fortsatt et band med nok fete låter, pondus og publikumsappell til å fylle Rockefeller og holde folk i gang gjennom en svett kveld. Publikum (og crowdsurferne) fikk det de kom for, allsangen satt løst, og flere av låtene hadde fortsatt den kraften som minner deg om hvorfor dette bandet en gang var noe av det mest uimotståelige man kunne oppleve live i Norge. Men «The Duke of Nothing»/Tony Sylvester gjør sine saker bra, og på sin helt egen måte, og det er f@&n ikke lett å ta over etter Hertis heller. Glem Wirkola, dette er større.

Oppsummert - litt for trygt, litt for innøvd og litt for lite "Turbo-sjel". Turbonegro anno 2026 fungerer, men de gløder ikke helt (ennå). Får de skrudd opp energien noen hakk og ristet av seg den verste følelsen av rutine, er det fortsatt absolutt mulig å få en sterk festival- og konsertsommer ut av dette.

Materialet er jo allerede på plass. Nå handler det mest om å finne tilbake til gnisten som gjorde at Turbonegro aldri bare var et band man hørte på, men et band man opplevde. Siste oppfordring; vær litt mer gærne, frekkere, råere, slemmere, woke i vei, vi tåler det - og nærmest forventer det!

---

Del på Facebook | Del på Bluesky