Bon Jovi: Lost Highway

Reaksjonene var vel ikke akkurat overveldenede da Bon Jovi i 2006 annonserte at de var i gang med et country/ americana album. Resultatet foreligger nå fordelt over 12 låter spilt inn i Nashville, nok en gang hjulpet frem av hit- maskinen Desmond Child. Kommer bandet av med dette stuntet eller går de hodestups inn i avgrunnen godt akkompagnert av fioliner og kassegitarer?

Av Marius Nilsen // 04.10.07

Tittelsporet har fått æren av å åpne ballet, eller skal vi si rodeoen, og det blir raskt tydelig hvilken retning bandet har tatt denne gangen. Jon Bon Jovis stemme er umiskjennelig fra start til slutt, der han både leverer følsom og røff vokal. Stemmen holder seg absolutt godt, og kler det nye materialet overraskende bra. Resten av bandet gjør en upåklagelig jobb, selv om det absolutt er låtene og ikke enkeltprestasjonene som er i fokus denne gangen. Dermed blir en del av arrangementene litt anonyme og litt vel safe. Likevel leverer Ritchie Sambora på gitar et sett flotte soloer som vanlig, og tror du han ikke han har funnet plass til talk- box'en denne gangen også! Jaja, det er vel en slags signatur det også.

Så hvordan står det til med låtene denne gangen? Tittelsporet er allerede nevnt, en catchy og lystig låt med åpenbart hitpotesiale. Synger du ikke med på denne er du både tverr, vanskelig og sta på en gang! Summertime er intet mindre enn en skikkelig sommerlåt, en av de låtene du ikke kan la være å smile til. Så det er helt klart mye bra og fengende låter på Lost Highway. Everybody's Broken, en av skivas ballader, bør også trekkes frem, med sine nydelige harmonier og flotte melodier. Gutta la tydeligvis ikke meloditeften igjen hjemme da de reiste til Nashville for å spille inn platen.

Så hva er aberet med denne platen da? Først og fremst låter det hele litt for safe og for mye tilpasset det amerikanske markedet. Duetten med LeAnn Rimes blir for påtatt og radiovennlig, selv om det helt sikkert er det som er meningen. En del av låtene blir også for anonyme og like hverandre, slik at mye av materialet virker overflødig. The Last Night er en disse låtene, som for all del ikke er en dårlig låt, men der anonymiteten og likheten i forhold til resten av materialet er med på å gjøre dette til et av skivas svake punkt.

Så hvordan skal man se på en skive som dette? Skal man se på det som en vanlig Bon Jovi- skive, eller skal man ta det for det det er? Undertegnede velger å gå for sistnevnte, og samtidig gi en klapp på skulderen til gutta i Bon Jovi for at de tør å gå nye veier. Det er slettes ikke alle som tør å gjøre slike ting, spesielt ikke når de har holdt på så lenge og med så stor suksess. Skiva vil helt klart ikke tiltale alle tidligere fans av Bon Jovi, men om man liker måten Jon og resten av gutta snekrer låter på, ser jeg ingen grunn til at man ikke skal gi albumet en sjanse, for her er det mye bra låter som absolutt ikke gjør skam på bandets arv.