The Jayhawks: Tidløs og eminent countryrock

(Oslo/PULS): Fjorårets beste konsert ble levert av Gary Louris & co. Dengang i en akustisk utgave på mer intime John Dee. Konserten mandag kveld på Rockefeller kunne ikke helt måle seg med fantomopptredenen fra i fjor, men en konsert med The Jayhawks er alltid fantastisk.

---

The Jayhawks / /

Av Espen R. Hovelsen // 16.03.04

---

The Jayhawks har i snart tjue år vært iblandt oss, og levert et kobbel med fabelaktige skiver. Sist ut var fjorårets "Rainy Day Music", som er årsaken til den europaturnèen som startet i Oslo mandag kveld. Bandet skal gjeste Skandinavia og Spania på denne reisen, som i verste fall kan være siste gang bandet står på scenen. Nå tar nemlig The Jayhawks en pause på ubestemt tid, uten at de vil gå så langt som å si at bandet er oppløst. Mer om dette i et intervju PULS gjorde med Gary Louris i forkant av konserten på Rockefeller.

Med seg på veien denne gang har de den amerikanske singer/songwriter Laura Veirs, som ikke på noen måte klarte å overbevise det glisne gulvet på Rockefeller med sin slentrende opptreden. Det finnes utallige triste damer med kassegitar som er mye bedre enn det frk Veirs viste på Rockefeller.

Jo, det var virkelig glissent på Rockefeller lenge, men like før Jayhawks entrer scena klokka ti ramla det inn et lass med folk, slik at det ble nærmest fullt hus til slutt.

Og publikum fikk nok akkurat det de ønsket seg. En settliste som inneholdt det meste av det beste fra hele karrieren til dette glitrende countryrock-bandet. En liten hovedvekt på "Rainy Day Music"-materialet, men bandet holdt seg på scenen i bortimot to timer, og fikk plass til veldig mye snacks fra de avsindig gode skivene "Hollywood Town Hall", "Tomorrow The Green Grass" og "Sound of Lies".

Den ikke fullt så gode "Smile" er representert med låtene "I`m Gonna Make You Love Me", "What Led Me To This Town" og en sjelden "Queen Of The World". Ellers er "Blue" alltid en höjdare, og også denne kvelden var det allsang når bandets mest kjente låt ljomer ut.

( )

Mot slutten blir det mye gitaronani fra sjefen sjøl. Gary Louris er en habil gitarist, men et par av de lange soloene kunne til fordel vært bytta ut mot for eksempel "The Man Who Loved Life" - syntes nå jeg. Jayhawks er et usedvanlig solid liveband. Det er ikke mange som klarer å få vokalharmoniene til å sitte så til de grader godt som det disse gutta fikser.

The Jayhawks går nå i dvale, men la oss inderlig håpe de våkner opp av den om ikke så altfor lenge. Vi trenger et band som dette iblandt oss; et band som ikke er avhengig av å fornye seg til stadighet for å følge med i tiden.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky