Arve Henriksen: Sakuteiki

Arve Henriksen blei i NRK her om dagen omtalt som den nye Nils Petter Molvær. For noe sludder! Arve Henriksen er noe så voldsomt Arve Henriksen og ikke den nye noen-som-helst. Vi snakker om en original i ultraklassen - intet mindre!


Jeg har forsåvidt ingen problemer med å godta at Flo-brødrene er Stryns store sønner. De er avgjort i besittelse av helt spesielle kvaliteter og gener, men sambygdingen Arve Henriksen stiller på ingen måte noe lenger bak i køa - det er bare det at han har helt andre kvaliteter og gener.

Arve Henriksen har i stadig sterkere grad det siste tiåret, både her hjemme og utaskjærs, stått fram som en meget spennende trompeter, komponist og bandleder. Til tross for at det finnes mange trompet-storheter som sikkert også Henriksen har latt seg inspirere av, så har han fra mitt første møte med han lett - og funnet - sitt helt eget personlige uttrykk og sin høyst spesielle stemme.

Det har opp gjennom årene, både i Henriksens egne eller kollektive konstellasjoner som Veslefrekk og Supersilent, og sammen med andre som Jon Balke, Food, Audun Kleive og Trygve Seim, i stadig større grad vært åpenbart at Arve Henriksen har hatt noe helt spesielt å melde og en helt spesiell måte å melde det på.

Her har han altså tatt steget helt ut. Hans solo-debut viser at vi nå har med en fullt utsprunget musikalsk blomst å gjøre - en blomst som vil vekke oppsikt over hele kloden. Med sin tørre, varme og inderlige tone tar han oss her med på 15 reiser som egner seg for fordypning, sjelepleie og forundring.

Henriksen sier at japansk kultur og musikk har inspirert han i en årrekke. Han har bl.a. vært fascinert av klangen i Shakuhachi-fløyta, noe som har betydd mye for den særegne klangen Henriksen har i trompeten sin.

Noe annet som utvilsomt har betydd mye for den musikalske veien og resultatet er produsent Helge Sten, kanskje bedre kjent som Deathprod, samarbeidspartner med Henriksen i Supersilent og med lang fartstid fra Motorpsycho bak seg. Sammen har de to greid å male fram et musikalsk landskap basert på "Sakuteiki" - verdens eldste avhandling omkring hageplanlegging (!), trolig nedtegnet på 1000-tallet.

Vi får høre Henriksen benytte både harmonium, elektronikk, perkusjon og sin særegne stemme i tillegg til hans nesten utenomliknende trompetstemme. Alt dette er satt sammen til et hele som jeg aldri har hørt noe som overhodet likner på. Arve Henriksen har på sitt uforliknelige vis greid å skape musikk som er så forførende, pirrende og samtidig egna til å skape ro at jeg gir meg ende over.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Anneli Drecker: 'Who On Earth'

(01.09.01) Anneli Drecker hadde det ærefulle oppdraget og åpne Sandvika Storbandfestival onsdag med verket «Who On Earth». Med utgangspunkt i låter fra albumet «Tundra» i en ganske så ny innpakning. Med bl.a. strykere fra Oslo Filharmoniske Orkester, messing fra Prime Time Orchestra og jazztrompetist Arve Henriksen var det mildt sagt en annerledes konsertopplevelse vi fikk servert i Sandvika Teater denne kvelden.


Henriksen Isungset Seglem: Daa

(19.09.00) Hver for seg er Arve Henriksen, Terje Isungset og Karl Seglem tre av kongerikets mest interessante jazz- og samtidsmusikanter. Som enhet blir de mer enn summen av hverandre - mye mer.


Wallumrød/ Henriksen/ Bang/ Honoré: Birth Wish

(28.08.00) Pianisten Christian Wallumrød og trompeteren Arve Henriksen tilhører tetsjiktet blant kongerikets spennende jazzmusikere. Det samme kan sies om Jan Bang og Erik Honoré innenfor techno/elektronika-sjangeren. Da er det ikke å ta hardt i å si at dette møtet mellom disse fire har potensiale til noe helt spesielt.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.