Elvelangs, med pedal steel

I det musikalske vokabularet fins et ord som heter programmusikk. Det betyr ofte at musikken framkaller bilder av naturen og alle dens fenomener for lytteren. Du skjønner at vi befinner oss i iskaldt farvann når du hører musikken til «Orions belte», eller hva? Til tonene av «Langeleik» strømmer elvene, sakte.

Av Arild Rønsen // 31.01.26

Geir Sundstøl og Joe Harvey-Whyte har kjent hverandre i en tiårs tid. For to år siden turnerte Harvey-Whyte med bandet til Susanne Sundfør, og i en turnépause tok han turen til Oslo. I Studio Intim skulle de bare «gjøre noe med to pedal steel-gitarer».

I studio fant de en masse gamle «dingser» å more seg med. Moog-synther, gamle forsterkere, trommemaskiner, et antikt Optigan-orgel og utallige venstrehendte gitarer, blant annet.

Til sammen ble dette til usedvanlig vakker, stillegående musikk. Her slamres det aldri i dørene. Og kanskje kan stemmen av en poet forstyrre dette lavmælte bildet? Tvert imot – Ivar Orvedals «Rørvikelva» sklir inn i elvestrømmen, like naturlig som bedagelig svømmende laks.

Jeg har vært så heldig å ha denne musikken i hus noen uker., og ja – jeg spiller den mange ganger hver dag. Den egner seg for konsentrert lytting også, men jeg bruker den som lydspor når jeg leser bøker. Akkurat nå er jeg i gang med Hallgrímur Helgasons «Seksti kilo solskinn», der handlinga er lagt til Island for om lag 100 år siden. Programmusikk? Nettopp.

Herrene Sundstøl og Harvey-Whyte får nennsom støtte av bassisten Jo Berger Myre og perkusjonistene Erland Dahlen og Anders Engen.